NØDENS HERMETIKK

Et avsnitt i serien: "Jeg en gråblogger"

Jeg satt på venterommet hos psykologen min. Sulten pep i magen. Jeg bladde nervøst i Se og Hør, men det hjalp ikke stort på mitt helsikens humør. Det var 10 minutter igjen til timen min begynte. Blodsukkeret mitt var helt på bunn nå. Det kjentes som jeg snart ville falle av stolen eller at stolen snart ville knekke et bein. Jeg tok frem boksen med tunfisk som lå i sekken. Til min forskrekkelse var den av typen boks som krever en åpner. Jeg så den saftige tunfiskillustrasjonen og sulten skrek. Tunfisken var min eneste redning. Jeg tok med meg sakene mine inn på dass. Jeg låste døren og gikk ned på kne. Først prøvde jeg å slå tunfiskboksen mot toalettskålen, men det resulterte kun i et stort leven og en ripe i porselenet.

Jeg fant det skarpeste jeg hadde jeg hadde i sekken, en TrioVing nøkkel. Jeg hakket nøkkelen mot lokket igjen og igjen helt til jeg så antydningen til et hull. Litt tunfisklake piplet fram. Det var fem minutter igjen til psykologen ville stå i døren med sitt kostbare smil. Jeg skrudde nøkkelen så hardt jeg kunne ned gjennom hullet og vred om. Vred og vred. Nøkkelen knakk i to. Tanken for gjennom meg, at jeg ikke hadde anelse om hvilken av de fire dørene mine jeg nå stengte meg selv ute fra. Men tunfisken var viktigere. Jeg vred og vendte den halve TrioVing nøkkelen i åpningen som ble litt større. Jeg dunket boksen mot vasken. Noen bitte små tunfiskbiter rant ned i sluket. Jeg satte proppen i vasken slik at de neste bitene ble liggende. Så spiste jeg. Slubret i meg fiskebitene med fingrene. Jeg bare: Sushi? 

Det smakte litt såpe, men jeg brydde meg ikke. Sulten stilnet og humøret steg. Jeg prøvde å skylle bort restene, men lukten av tunfisk var umulig å fjerne. Tiden var kommet.  Jeg var nødt til å gå tilbake til venteværelset. Jeg kastet hermetikkboksen i søppelbøtten på dassen og dekket over med et par servietter. Så åpnet jeg døren forsiktig og gikk rolig tilbake til stolen min. De andre pasientene møtte meg med undrende blikk. Innerst inne følte jeg meg kriminell. Var det hærverk jeg hadde bedrevet? Toalettskålen hadde fått en ripe og vasken luktet, ja, tunfisk. Sulten var stilnet, høyst midlertidig...

Stikkord:

9 kommentarer

June

20.02.2013 kl.13:17

Heilt sjukt genialt! Eg vil ha gråbloggkvardagar i bokform!

skraatak85

20.02.2013 kl.13:21

June: Takk for tidendes beste kommentar!

Bjørn Hølbakken

20.02.2013 kl.14:44

Herlig! Jeg har savnet gråbloggen. Endelig var den her igjen. :)

Bjørn

Kathleen

20.02.2013 kl.17:19

For en rar historie tenkte jeg nå, men på en sånn herlig måte! Jeg likte denne historien!

skraatak85

20.02.2013 kl.17:27

Kathleen: Rar er bra. Hyggelig at du likte den!

Mostly

20.02.2013 kl.18:39

Hehe, veldig bra skrevet!! Moralen bør vel være "ha alltid hermetikkåpner med til psykologen"! Eller enklere; KvikkLunsj og appelsin, som på gamle dagers påsketurer. Blir ikke fullt så grisete som hermetikk, liksom!

Tine

21.02.2013 kl.21:16

Foreslår en pose nøtter i sekken :)

Lisbeth

23.02.2013 kl.12:55

Herlig!

skraatak85

23.02.2013 kl.12:58

Lisbeth: :-)

Skriv en ny kommentar

skraatak85

skraatak85

28, Bergen

Gråblogger Kontakt: joma85@hotmail.com

Follow on Bloglovin




Kategorier

Arkiv

hits