skraatak85

Jeg gjorde! Det var helt nødvendig for å komme seg opp til den forrige skolen. Uten var man nesten garantert et brukket ben i løpet av vinteren. I år har jeg ikke like stor bruk for det.

Har brukt brodder i mange år. Fra den gang en måtte gå i skobutikk og litt stille be om et par, sånn aller dådigst. Nå selges det jo på tusenvis i sportsbutikker, og oser sportyhet, og det er ingenting "gammeldame" aktig over det lenger.

Gikk på tur med sånne som du har her rett opp Ulriken i går, og sklei ikke en gang.

Veldig gøy å lese innlegget ditt i avisen i dag! Er veldig glad for å ha blitt kjent med deg, du setter ord på mye som jeg og sikkert mange andre bærer inni oss.

Det virker helt vannvittig at det ligger snø i Bergen nå... Så tidlig. Sterk kontrast til solfylte Torrevieja.

Håper alt står bra til? Jeg har nominert deg... se her.. ;)

http://www.egedenne.com/2012/10/berta-carrot-award-2012-nominerte_28.html

Flott kronikk i BT i dag! Ja, vi er mange, vi som sliter med noe som ikke synes utenpå oss. Tøft og modig av deg, og flere andre unge å ta det opp. Jeg har nesten hele livet slitt med en spiseforstyrrelse. Ikke av de "vanlige", jeg kjenner bare til 2-3 andre som har/hadde noe lignende. Det bunner i en posttraumatisk lidelse, og er ganske energislukende. Likevel var jeg i arbeidslivet i mange år, uten mer sykefravær enn det som kan regnes som "normalt". Så sa både kroppen og psyken STOPP, jeg hadde rett og slett ikke mer å gå på. Deretter fulgte en lang og hard kamp mot NAV, som på tross av spesialisters uttalelser til min fordel nektet å gi meg uføretrygd. "Hun ser jo så frisk ut!" Kampen varte i 2-3 år før jeg endelig vant fram. Man skulle jo tro at det ville gjøre meg glad, men det motsatte skjedde. Jeg ble dypt deprimert, skammet meg over at jeg var blitt et fullstendig ubrukelig individ, og følte en stor tomhet fordi jeg ikke hadde noe mer å kjempe for. Så det ble mye sofa- og sengeligging, og det er det fremdeles. Heldigvis kom energien såpass mye tilbake at jeg fikk overskudd til å lese bøker igjen. Jeg var ganske stolt da jeg for første gang på flere år kom meg gjennom en "tung" bok på engelsk uten særlige problemer.

Det første jeg la merke til med deg var dine skriveferdigheter, så jeg ville aldri ha trodd at du er dyslektiker. Du må ha jobbet intenst med problemet, språket ditt er flytende og feilfritt, både ortografisk og innholdsmessig.

Igjen, takk for den flotte og tankevekkende kronikken! Jeg er sikker på at vi får både se og høre mer fra deg!

Håper du får en fin uke nå i vintertiden.