ET ROP FRA DEN ANDRE SIDEN

Faen ta angsten. Den står i veien og sperrer for alt det jeg ønsker og lengter etter. Selv om jeg stenger døren, så borer angsten seg gjennom og binder seg fast i meg. Jeg er fengslet og forlatt i en et stort svart hull. Jeg roper om hjelp hver dag, men hvem vil se inn i mitt mørke? Tårene mine presser seg frem og jeg griner meg til smertefull hodepine. Det verste er at jeg ikke klarer å forklare noe som helst. Jeg aner ikke hva jeg skal si til folk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg lenger. Jeg skjønner ikke meg selv engang.

Bildet er tatt på en kunstutstiling i Bergen 2012

Det eneste jeg kjenner er smerten i hele kroppen som banker og vil ut. Samtidig er alt så skummelt. Lyder fra byen, mennesker, samtaler, arbeid og familier. Jeg tør ikke å møte det. Jeg unngår å møte det. Jeg lengter etter å møte det. Heldigvis er det en ting jeg ikke er redd for og det er tastaturet mitt. Angsten fordriver gjennom fingrene mine og ut som svarte hylende bokstaver på det hvite papiret.

Stikkord:

8 kommentarer

Marita

09.07.2013 kl.10:05

Takk for at du deler! Jeg har vært der du er, og avogtil kan jeg føle noe av det samme. Jeg tror det er viktig å samle på de positive erfaringene - så jeg håper for deg at du får det til, at noen hjelper deg til å tørre å møte, uten å stille krav om at du skal forklare alt. For det er søren ikke enkelt. Jeg håper du har noen hvor du føler at du kan være HELT deg selv. Hvor du kan slappe av og kjenne at det er okei å være redd med denne personen.

Et lite steg om gangen. Takk for at du deler! :-)

Tine

09.07.2013 kl.16:26

Du er min kilde til muntrasjon og ettertanke :) Heldigvis er du sterkere enn du tror - dype pust og lave skuldre :)

skraatak85

09.07.2013 kl.16:37

Marita: Takk for gode ord og omtanke! Det betyr mye at du og andre leser og ligger igjen spor i kommentarfeltet.

Og personen du nevner, har jeg:)

skraatak85

09.07.2013 kl.16:38

Tine: For en ære! Det er alltid like oppmuntrende og fint å få kommentarer fra min trofaste leser, Tine Sundal:)

T

09.07.2013 kl.19:15

Jeg har som vanlig ikke så mye å si, men jeg bryr meg i hvert fall, og kanskje er det greit for deg å få vite det innimellom.

skraatak85

09.07.2013 kl.19:20

T: Ja, veldig fint. Takk!

marius

11.07.2013 kl.06:55

Jeg har mange av de samme følesene som du beskriver for tiden. Kaster bort en dag etter den andre mens jeg drukner i angst og får i gjort noe som helst.

Skulle ønske jeg ble påkjørt. Det hjelper litt å lese det du skriver, jeg ønsker deg alt godt

Bjørn Hølbakken

16.07.2013 kl.00:11

Angst er ikke lett å leve med. Men det er mulig. Det er til og med mulig å gjøre det til noe positivt, om ikke alltid udelt.

Det at du skriver som du gjør er en positiv ting, som betyr noe for noen. Uten synlige unge jenter som deg, med angsten din og det du sliter med, ville kanskje ikke disse som trenger ordene dine funnet andre speil enn de som forteller dem at de er ingenting verdt. Og kanskje de måtte lese kun om sminke og bmi og følt seg ræva hele tiden i stedet. Denne lille øya av ord som du skaper er kjempeviktig, og sikkert et fristed for mange.

Du har angst, men du ER ikke bare angst. Du er mye mer enn det, og du har mye mer enn det i livet ditt.

Jeg vet at slikt jeg sier her ikke er noen trøst når angsten river, men jeg sier det likevel. For angsten river jo ikke like mye hele tiden.

Bjørn

Skriv en ny kommentar

skraatak85

skraatak85

28, Bergen

Gråblogger Kontakt: joma85@hotmail.com

Follow on Bloglovin




Kategorier

Arkiv

hits