"HVOR FRISK MÅ MAN VÆRE FOR Å FÅ JOBB?" - KRONIKK I DAGBLADET

I dag debuterer jeg på kronikkplass i Dagbladet. Utrolig stas!

Trykk her for å lese kronikken på nett!

20 kommentarer

Ekahm

20.11.2013 kl.15:05

Grattis:)

Tine

20.11.2013 kl.15:12

Kjempebra skrevet Johanne, du er tøff. Får nok en del kommentarer som ikke er så kjekk, men du har vært på trykk så mange ganger nå at det takler du nok fint.

skraatak85

20.11.2013 kl.16:16

Ekahm: Takk!

skraatak85

20.11.2013 kl.16:17

Tine: Takk!
Hehe...jada, jeg skal nok ta kommentarfeltet med en klype salt.

gamle ugle

20.11.2013 kl.17:24

Flott kronikk, du er tøff.

Ja sannheten er nok at arbeidslivet er blitt strammere. Selv er jeg i den andre enden av "karrieren", jeg teller ned til jeg kan gå av med pensjon. Strever med å orke det presset og alle de økte kravene om produktivitet som aldri tar slutt (og jeg jobber i det offentlige. Prøver å godta at jeg ikke klarer så mye som før.

Veldig fint at du ordsetter dette. Det ser flott ut på papiret med arbeid for alle, men virkeligheten er nok mer sammensatt.

Ønsker deg lykke til, også til å bruke den utdanningen du har tatt.

skraatak85

20.11.2013 kl.17:25

gamle ugle: Tusen takk for det :)

Gyrd

20.11.2013 kl.19:15

Kjempe bra skrevet! En slik kronikk krever mot å skrive. Stå på videre :-)

skraatak85

20.11.2013 kl.19:22

Gyrd: Takk! Lover.

Lammelåret

21.11.2013 kl.22:55

Veldig bra skrevet om et viktig tema! Jeg håper at det kan vekke noen tanker hos dem som trenger det.

skraatak85

22.11.2013 kl.08:50

Lammelåret: Takk! Det håper jeg også:)

Marte

22.11.2013 kl.13:05

Gratulerer! Godt skrevet og veldig viktig, nok en gang :) Takk for at du deler. God helg!

Mann Økseskaft

22.11.2013 kl.15:53

Du argumenterer med at du kan være en ressurs for andre på jobben som trenger støtte når livet går dem imot. Det tviler jeg ikke på (i ditt tilfelle), men det er ikke uproblematisk at folk bruker kolleger (og familie) som støtteapparat istedenfor å henvende seg til profesjonelle. Selv om noen av oss har kunnskap til å hjelpe andre, er det mange "hjelpere" som bare gjør ting verre. Videre er det mange arbeidstakere som allerede har nok med sitt eget, og derfor ikke ønsker at det skal bli en vane på arbeidsplassen at man bruker hverandre som støttekontakt. Derfor bør man ikke oppfordre til å henvende seg til kolleger i en livskrise.

De profesjonelle kan også gjøre feil, men da har man ihvertfall et apparat rundt som følger opp (selv om det kan ta tid...) Tro det eller ei, men det har faktisk blitt bedre de siste årene når det gjelder sykeliggjøring av normale livsprosesser. Men det er en annen debatt som hører hjemme på et fagforum.

skraatak85

22.11.2013 kl.16:03

Marte: Takk or at du leser! God helg:)

skraatak85

22.11.2013 kl.16:14

Mann Økseskaft: Takk for kommentar!
Selvsagt må arbeidstakeren og andre søke hjelp fra psykolog om problemene/vanskene krever fagpersonell. Jeg mener likevel at jeg og andre kan være en støtte ved å vise at det er naturlig å trenge hjelp, "møte veggen", vise sårbarhet etc. Å dele/vise åpenhet kan bidra til å svekke tabuet omkring psykiske lidelser. Om vedkommende trenger ytterligere hjelp kan vi være en pådriver til at han/hun søker/får hjelp.

Om en kollega gjennomgår en tøff krise, kan vi dele tanker og erfaringer. Vi kan vise forståelse for at fasaden kanskje sprekker. Det bør også være rom for at personen får "albuerom" på arbeidsplassen i en krise. Som sagt, det handler om å være et medmenneske, ikke psykolog eller støttekontakt.

Mann Økseskaft

22.11.2013 kl.19:20

Klart man kan snakke med kolleger om livskriser, men da må det foregå utenfor arbeidstiden, og det er noe annet. Det jeg refererer til er at det på en del arbeidsplasser er blitt en innarbeidet kultur for å bruke kolleger som mental søppelbøtte, spesielt i lunchen. Dette blir gjerne ignorert av personalansvarlig, som har samme vanen selv og derfor "ikke skjønner problemet".

skraatak85

22.11.2013 kl.20:10

Mann Økseskaft: Jeg har ikke oppfordret kolleger til å bruke hverandre som "søppelbøtter" (ditt uttrykk) i arbeidstiden. Synd at du leser kronikken slik.

Mann Økseskaft

22.11.2013 kl.20:47

Beklager, jeg skulle utdypet dette litt nærmere: jeg mente ikke at du sier det, jeg bare forteller om hvordan det faktisk fungerer mange steder. På dette grunnlaget stiller jeg et generelt spørsmål om det kan være andre grunner enn _arbeidet_ som gjør at folk sliter på jobben eller føler at de ikke strekker til (ref. kommentaren til gamle ugle). Konsekvenser av sytingen om irrelevante hverdagsproblemer blir (1) at terskelen for å bry seg om sine medmennesker øker slik at den dagen man står ovenfor en virkelig krise er det mye vanskeligere å nå frem, og (2) siden "syteproblemet" offisielt ikke eksisterer på arbeidsplassen må leger og helsepersonell konstruere diagnoser og sykdommer til folk som egentlig ikke er syke (men som reagerer _normalt_ på stadige forstyrrelser og avbrytelser i arbeidsflyten), med alt det medfører av ekstrautgifter og vanskeligheter for både samfunnet, arbeidsgiverne og den enkelte arbeidstaker, for ikke å snakke om at det blir mindre ressurser til å ta seg av de som virkelig er syke.

ann judith

23.11.2013 kl.11:25

Johanne, - du er klok! Og en stor ressurs! Stolt av deg:)

Klem

skraatak85

23.11.2013 kl.16:48

ann judith: Veldig hyggelig! Takknemlig som har deg som leser!

Jennyen

18.12.2013 kl.13:54

WOW! Jeg fant kronikken din denne uken og har lett litt etter deg ;) TAKK jeg har grublet på de tingene du har skrevet om selv (http://ryddignok.blogspot.no/2013/10/hodejegernes-blh.html) og er nok på på en lignende vei. Jeg syns du er DRITTØFF :) heier på deg!

skraatak85

18.12.2013 kl.16:14

Jennyen: Tusen takk for hyggelig tilbakemelding! Ønsker deg lykke til videre:)

Skriv en ny kommentar

skraatak85

skraatak85

28, Bergen

Gråblogger Kontakt: joma85@hotmail.com

Follow on Bloglovin




Kategorier

Arkiv

hits