INNLEGG I DAGBLADET I DAG

14 kommentarer

Synne

25.02.2014 kl.15:36

Hei

Leste akkurat innlegget ditt i Dagbladet, og syntes det var så bra! Jeg er selv psyk og valgt å være åpen om dette, også på arbeidsplassen. Jeg kjente meg veldig igjen i det du skriver. Takk for at du setter ord på et tema som kan være sårt å snakke om.

skraatak85

25.02.2014 kl.17:18

Synne: Tusen takk for hyggelig kommentar! Lykke til videre.

Mostly R

26.02.2014 kl.20:49

Veldig bra, skraatak85! Jeg bet meg særlig merke i denne: "Åpenhet kan endre holdninger, men det kan også lokke fram fordommer". Ja, det er en vanskelig balansegang å stå fram med sine psykiske lidelser - de fysiske plagene er så mye enklere å forstå, særlig hvis de er synlige, som et brukket bein e.l. For mange er en psykisk "skavank" dessverre fremdeles = "gal" eller "sinnssyk".

Har du lest Arnhild Lauvengs bøker? Hun hadde diagnosen schizofreni, som er en alvorlig psykisk lidelse. Hun ble heldigvis frisk, og er nå utdannet psykolog.

Jeg deltok nylig i en samtale om forskjellige psykiske plager, hvor jeg uttrykte hvor forferdelig trist jeg synes det er når betegnelsene på psykiske sykdommer blir misbrukt, som f.eks. "i dag er jeg så deppa, altså" og "nå fikk jeg angst". De som slenger om seg med slikt har egentlig ingen anelse om hva VIRKELIG angst og depresjon er!

Jeg har vært der, og vet litt om hva det dreier seg om. Etter flere års kamp mot NAV fikk jeg endelig innvilget varig uføretrygd. Ett av NAV's hovedargumenter mot meg var hele tiden "du ser jo så frisk ut". Ja, dessverre, en psykisk lidelse ligger ikke klistret utenpå en, slik et gipset bein gjør!

Stå på, du er sterk og modig!!

skraatak85

27.02.2014 kl.10:59

Mostly R: Tusen takk!
Jeg har ikke lest bøkene til Lauveng, men jeg har møtt henne og hørt henne holde foredrag. Spennende livshistorie.

Så bra at du uttrykker din misnøye med "misbruk" av angst og depresjon! Selv har jeg registrert det flere ganger og kjenner at jeg blir skikkelig opprørt.

Kjenner ikke din historie, men godt at du har klart å kjempe kampen for din rett til uføretrygd. Håper du har det fint med det.

Takk igjen for dine kommentarer og støtte. Det betyr masse.
Alt godt.

Johanne

Mostly R

27.02.2014 kl.15:55

Det føles godt å kunne være noe for andre!

Så spennende at du har vært på foredrag med Arnhild Lauveng! Jeg mailet litt med henne like etter at jeg hadde lest de to selvbiografiene hennes; I morgen var jeg alltid en løve, og Unyttig som en rose. Begge gjorde et dypt inntrykk på meg, og jeg måtte bare fortelle henne det!

Nå "snuser" jeg litt på faglitteraturen hennes, og vurderer å kjøpe Arbeidsmaur med gipset hjerte. Kanskje den kunne være noe for deg også? Omtale av boken fra Den norske legeforening finner du på nettet.

Lykke til, vi snakkes!

skraatak85

28.02.2014 kl.10:22

Mostly R: Takk for boktips!

Ønsker deg en god helg.

Mostly R

03.03.2014 kl.19:23

Heisann, måtte bare fortelle deg noe, som gjelder min tilstand! I dag fikk jeg innkalling fra HUS til EEG om 3 uker. Jeg visste jo at den ville komme, men innkallingen sto det at det anbefaltes å "hyperventilere" noen minutter før undersøkelsen. Jeg har slitt i årevis med å få denne trangen til å hyperventilering under kontroll, og bare ved å LESE om det gjorde at trangen kom tilbake!

Har forresten bestilt "Arbeidsmaur med gipset hjerte" hos Adlibris, de hadde så vidt jeg kunne se det beste tilbudet når det gjaldt pris.

Klem fra MR

skraatak85

03.03.2014 kl.19:45

Mostly R: Gratulerer!? Og lykke til undersøkelsen. Sender gode tanker!

Jeg har også bestilt boken. Gleder meg til å lese!

Mostly R

03.03.2014 kl.22:13

"Mamma, jag får inte andas" kom jeg gråtende inn til min mor og sa, 7 år gammel (bodde i Sverige på den tiden). Mamma sa: Ja, men du puster jo!! Har ingen anelse om hvor mange ganger dette skjedde, men det var mange! Så det har vært litt av et slit å få kontroll over det. Heldigvis har jeg hatt - og har - god støtte i psykolog Bjørnevoll. Han forstår meg, men har sikkert rett i at angsten og behovet for kontroll over puste- og svelgefunksjonen er så sammengrodd med min personlighet, at det er lite å gjøre med det, bortsett fra å lytte og forstå. Det fantes jo ikke noe som het BUP da jeg var liten . . .

skraatak85

04.03.2014 kl.09:41

Mostly R: Hyggelig å lese dine kommentarer igjen. Er ydmyk over at du deler med meg.
Godt å høre at du har møtt en psykolog som gir deg den støtten du behøver. Det er en kunst å holde på tålmodigheten for å bli frisk/bedre av lidelser som er grodd fast i kroppen.

Mostly R

04.03.2014 kl.22:54

Ja, her kommer det i rykk og napp! I min ungdom og barndom var psykiske lidelser forbundet med mye skam og fordommer. Åpenhet fra slike som deg har hjulpet mange av oss eldre til også å bli mer åpne - sånn litt etter hvert! Bjørnevoll har jeg kjent i mange år; er veldig glad i ham og føler meg trygg sammen med ham.

I dag har både sønn og datter vært på besøk - han til middag, hun bare en snartur for å hjelpe med noen datagreier. Hun er dataingeniør og er mye flinkere enn meg, som er en typisk bruker! Så dagen har vært fin med avvekslinger av det hyggelige slaget!

Håper at din dag også har vært fin!

Mvh "Foreningen ¨for semikolonets venner" ;;;;; eller hva det nå var det het!

skraatak85

05.03.2014 kl.09:47

Mostly R: Skam og fordommer er det dessverre fortsatt, men jeg og andre prøver å bryte det ned. Det tar tid, men jeg tror vi er på vei. Fint å høre at du opplever at åpenhet er blitt lettere for deg!

Så kjekt å få barna på besøk! Jeg drømmer også om slikt en gang i fremtiden...
Men alt til sin tid. I går var min far på middagsbesøk. Hyggelig det også.

Sett denne FB-gruppen? https://www.facebook.com/ForeningenTilFremmeAvSemikolonetsRetteBruk

Mostly R

05.03.2014 kl.19:59

Jaså, det FINNES faktisk noe som heter "Foreningen til fremme av semikolonets rette bruk"! Men bare som Facebookgruppe, så vidt jeg kan se. Jeg slettet min konto på Facebook for flere år siden - jeg liker faktisk ikke "sosiale medier" i det hele tatt, det eneste nettstedet i den kategorien jeg fremdeles er innom er Origo. Det blir så overflatisk og ansvarsfritt, liksom, og jeg er faktisk ikke så veldig sosial av meg . . .

Jeg fikk et lass med bøker som jeg bestilte fra et antikvariat i dag, og samtidig fikk jeg Arnhild Lauvengs "Arbeidsmaur med gipset hjerte". Jeg har bladd litt i alle antikvaratbøkene - men så begynte jeg på "Arbeidsmaur". Den skal det bli vanskelig å legge fra seg! Samtidig må jeg passe meg for å ikke gjøre den samme feilen som jeg gjorde da jeg ble uføretrygdet; bare lese, lese og lese. Jeg overså helt hvor viktig det er å opprettholde en viss fysisk aktivitet; jeg spiste bare tilfeldig og svært lite, og i vår sa altså kroppen stopp. Jeg havnet på sykehus - det feilte meg egentlig ikke så mye, jeg var "bare" avkreftet og nesten ikke i stand til å bevege meg. Jeg ble "reparert", og kom hjem midt i september, faktisk enda svakere enn jeg var ved innleggelsen, og var fullstendig avhengig av hjelp. Men mannen min sørget for at jeg fikk i meg mat, selv om matlysten var helt borte, og i samarbeid med hjemmesykepleien passet han på at jeg fikk i meg de foreskrevne medisinene. Slik gikk en måned, men fra midten av oktober startet en ny tidsregning; da kom hjemmefysioterapeuten på sitt første besøk, og allerede før jul kunne jeg gå på egne bein, f.eks. gå ut og åpne når det ringte på. Det største var nok likevel å kunne gå på do igjen; i første omgang å kreke meg fra sengen og over i en dostol, så ut på den vanlige doen. Og å kunne dusje!!

Det er strevsomt å være pasient, og det er kanskje enda mer strevsomt å kvitte seg med den passive pasientrollen (Lauveng beskriver dette på en veldig inspirerende måte; fra å være en aktiv maur med egen vilje, til å bli en passiv barnål som slepes rundt av andre maur). Jeg må også nevne at jeg drakk altfor mye alkohol, og det i kombinasjon med minimalt næringsopptak og nærmest null fysisk aktivitet kan være en livsfarlig kombinasjon. Jeg tenkte ikke på det, jeg lot meg selv forfalle - men intellektuelt hadde jeg likevel stort utbytte av denne tiden, jeg var hele tiden klar i toppen og søg til meg masse lærdom.

På sykehus er det som kjent ikke åpen bar, og når jeg endelig kom hjem, savnet jeg det ikke et øyeblikk. Jeg hadde noe nedsatt leverfunksjon, men leveren er som kjent en mester i å reparere seg selv. Midt i januar i år fikk jeg to små infarkter på hjernen; da bar det inn på sykehuset igjen. Da var jeg kommet veldig langt i rehabiliseringsprosessen, og infarktene satte meg ikke tilbake på noen måte.

Nå strever jeg som sagt med å kvitte meg med "barnål-rollen", og mot å la den medfødte latskapen min ta overhånd igjen. Gjøre ting sjøl, i stedet for å bli oppvartet. Jeg sa opp hjemmesykepleien for en god stund siden, og fikk tilbake husnøkkelen min. Endelig FRI! Fredag kommer fysioen på sitt siste besøk, så nå er det opp til meg selv.

Jeg gjør de standard øvelsene jeg skal hver dag for å styrke muskulaturen, selv om det er fryktelig kjedelig. Jeg får jo likevel god tid til å lese, nå når jeg endelig har funnet tilbake til det som virkelig engasjerer meg, og klarer å konsentrere meg om det. Hittil har det bare blitt noen dikt i ny og ne, innimellom all grublingen og tenkingen. Jeg må være laget av et seigt materiale, fysisk sett - men psykisk kommer jeg aldri til å bli A4!!

Du kommer til å digge Lauvengs bok; den handler jo først og fremst om å komme seg ut i arbeidslivet (igjen). Og det er jo ikke aktuelt for meg som pensjonist. Likevel får jeg mange fine "a-ha"-opplevelser av boken, Lauveng er en mester i å sette ord på ting!

Klem fra MR

skraatak85

06.03.2014 kl.11:07

Mostly R: Du går ikke glipp av noe på Facebook, for å si det sånn. Jeg er der minimalt. Blir bare stresset av det. Bruker heller tiden min på Twitter og gode blogger.
Jeg startet jo også mitt sosiale medier-forhold med Origo (Ungkul-bloggen).

Du virker som en svært oppegående pensjonist må jeg si. Jeg tror det er viktig å holde fast på de ting som engasjerer en. Og det virker det som du klarer.

For øvrig stor stas at du som er en helt annen generasjon følger bloggen min.
Er så glad du "dukket" opp igjen.

Johanne

Mostly R

07.03.2014 kl.19:20

Vi "ekte 68'ere" gir ikke så lett opp, ser du! Jeg har nå "sagt opp" fysioen min, jeg er henne evig takknemlig for hennes motiveringsevne og hjelp! Resten blir opp til meg selv; jeg har fra før diagnosen "ICD-10" - som egentlig ikke forteller noen ting, da den omfatter alle typer psykiske plager. Lauveng tar for seg de vanligste i sin bok, som jeg snart har lest ut.

Jeg ser fram til et nytt debattinnlegg fra deg - og hjertelig til lykke med Kvinnedagen i morgen!

Klem fra MR

Skriv en ny kommentar

skraatak85

skraatak85

29, Bergen

Gråblogger Kontakt: joma85@hotmail.com

Follow on Bloglovin




Kategorier

Arkiv

hits