Jeg, en gråblogger

DET SISTE BLOGGINNLEGGET

Både her på skraatak85 og på min første blogg ungkul har det vært tre spennende år. Men nå er det slutt. Vemodig, men samtidig fint. 

Det har vært krevende å blogge om personlige erfaringer, motta kommentarer av alle slag og leve opp til forventningen om å levere.   

Jeg har prøvd å utvikle min egen stil blant alt det rosenrøde, og toppbloggerne som mottar tusenvis av kroner for å blogge om betakaroten og restylane. 

Uansett. Jeg vil rette en stor takk til mine lesere, for kommentarer og støtte. Bloggen blir ikke slettet, så dere kan når som helst stikke innom arkivet. 

Jeg kommer til å fortsette å skrive, men da på andre plattformer. 

 

Avslutter her med en selfie.

Vi snakkes!

#blogg #hverdag #foto #selfie

REALITY CHECK

I går tok ensomheten meg. Jeg var forberedt, men likevel. Stedet er lite og ekstremt rolig. Og alt rundt meg er fremmed. Internettet er dårlig og på stranden er det gult flagg på grunn av sterke undervannsstrømmer. Dette er ting som hører med, men som gjør det ekstra utfordrende å være alene. Det er om å gjøre å vende oppmerksomheten vekk fra at alt ikke er topp. Det nytter ikke å tenke.

Hver dag starter bra med frokostbuffet på hotellet. Fersk appelsinjuice, kaffe, egg, toast, frukt og yoghurt. Det er mest familier og par her. Men jeg begynner å bli vant til det. Kommentarer får jeg. Riktignok mest hyggelige, som for eksempel den fra et dansk kjærestepar : "Helt alene? Jøss. Du er tøff" Eller "Awesome", som en nittenåring fra New York sa.

Det er lettere å ta initiativ hvis jeg setter meg små konkrete mål, som å ta bussen til en annen strand. Eller somi dag, da jeg kom jeg meg på en båttur. Jeg fikk sosialisert, snorklet og sett hvaler. Foreløpig reisens høydepunkt.



Det blir mye lesing og skriving. Jeg kan opplyse om at jeg etter innspill, har lagt Knausgård på vent. Det ble for krevende å lese kapittel på kapittel om grining, død og vasking. Nå blar jeg ukritisk i noen danske blader jeg fant i lobbyen. 

Jeg prøver for øvrig å hengi meg til friheten av å være totalt uvitende om hva som opptar Fotballfrue, hva Dagbladet sladrer om og hva som er siste nytt om bybane-traseen.

Uansett. Jeg overlever. "What doesn`t kill you makes you stronger", og alt det der...

#blogg #ferie #foto #reise 

JEG HAR SJEKKET INN PÅ PARADISE HOTEL

OMG. Det var det første jeg tenkte da jeg så dette. Men slapp av, dette er ikke hva det ser ut som. Eller, det er strengt tatt så idyllisk, men uten tv-kameraer, kyniske gjester og skittent spill. 

Selv en gråblogger trenger litt egenpleie med velvære, soling, avslapning, bølgebrus og hotellfrokost. Helt uten sponsorer (pappa er ikke inkludert) har jeg dratt til Kanariøyene. Jeg fikk akutt behov for å komme meg vekk. Se andre gater, hente ny inspirasjon, sitte på balkong med garantert oppholdsvær. Drikke parasolldrinker ved bassengkanten. Dere skjønner. Slappe av er hovedprosjektet. 

Her har jeg 25 grader i luften, saltvannsbasseng, palmer, velutstyrt leilighet, balkong med havutsikt, badekar, rette vegger, fersk frukt og grønnsaker, gratis Internett...ect 

For å ikke bli bli helt neddopet og blasert (eller kjede meg ihjel) har jeg bestemt meg for å skrive om opplevelsen. Teksten på bildet under (Morgenbladet) oppsummerer opplegget.



En annen krevende plan jeg har, er å lese ferdig Knausgårds første bind  av "Min kamp". I det hele tatt. Det kommer til å bli travelt. 

#blogg #helse #yolo #ferie #syden #reise

TULIPANER AND THE REST OF IT

Jeg har aldri vært noe særlig opptatt av blomster. Jeg synes det er overdrevent, dyrt og hører hjemme utendørs. Men når jeg en sjelden gang får en bukett i gave må jeg innrømme at det er hyggelig. Når jeg setter blomster på stuebordet, så ser jeg hvor mye de gjør av seg. Plutselig har min primitive hybel blitt forvandlet til et herskapelig hjem. Blomster symboliserer overskudd, selskapeligheter og fornem stemning. Ikke akkurat min stil, men det er fint med forandringer, om enn kortvarig. For blomsteridyllen varer bare noen dager. Så visner blomstene. De dør. Og du blir påminnet om at ingenting, ikke engang den mest blomsterdekorerte herskapsbolig varer evig. Den har sin tid, før den forfaller og går til grunne den også. Slik vi alle skal.

Teksten er publisert i tidsskriftet Kraftverk nr. 48

#interiør #helse #blogg #foto 

LYKKELIG TIL DOVRE FALLER

I går satt jeg i panelet i lykkedebatten på Logen bar i regi av Studentersamfunnet og Festspillene i Bergen. Eventen var en del av "Vibber", en forsmak på Festspillene, kun for studenter. Sammen med to forskere (Joar Vittersø og Karl Ove Aarbu) diskuterte vi begrepet "lykke" og om lykke i Norge

Jeg har ikke forsket, men jeg stilte med rik personlig erfaring med både lykke og ulykke. Kontrasten er jævlig viktig.

Å sitte i et debattpanel kan høres skummelt ut: stå foran et publikum som retter blikkene sine mot deg, i påvente av at du skal si noe smart. Right. Jeg pustet med magen og tenkte "herregud, jeg skal da ikke prestere noe for disse folka". Min greie er jo å senke kravene. Ikke prøve å være så vellykket og sånn. Fuck det. Og om jeg nå dummer meg ut, sier noe teit, så er det vel ikke noe farlig...

Uansett. Innledningen min gikk fint (besvimte ikke). Gode spørsmål fra møteleder og salen bidro til en konstruktiv og spennende debatt. Oppsummert kan jeg si at lykke er relativt. Det er ingenting å jage etter. Lykken må heller jage etter deg. Klisje, I know. Men middels tilfreds er mer enn bra nok. 

#blogg #hverdag #debatt #foto #lykke

MESTRINGSFØLELSE

En følelse jeg er veldig avhengig av er mestring. En av mine kilder for å oppnå mestring er å skrive. Å redigere og finpusse på tekster helt til de tilslutt blir så godt som "ferdige" er en god følelse. Å i tillegg være så heldig og noen ganger se egen tekster på trykk i aviser er en stor seier. Da får jeg følelsen av et stykke godt utført arbeid.

Ved siden av skrivingen er fysisk aktivitet er god øvelse. Enten det gjelder å bestige et fjell eller svømme 1000 meter. Følelsen etterpå er alltid god. Dagen får mening. Og jeg kjenner at kroppen er fysisk sliten.

En annen ting jeg synes er berikende er å lese en god artikkel eller bok. Ny innsikt eller kunnskap kan ofte gi en følelse av mestring. 

Å motta avslag på jobbsøknader, fra menn og fra familie tærer på mestringsfølelsen. Det gjør at du må være enda sterkere for ikke å synke. Å føle seg mislykket er en svært dårlig følelse. Derfor prøver jeg hver dag å oppsøke opplevelser og miljøer som gir meg mestring. 

#blogg #hverdag #helse #trening #litteratur #foto #inspirasjon

INNLEGG I DAGBLADET I DAG

Å SØKE JOBB

Vi har allerede krysset av januar på kalenderen. Dagene blir lysere og lengre. Det er gode ting. Jeg er arbeidssøker. 

Å finne seg en jobb er ikke lett. Selv om man er åpen for alt er det mange om beinet. "Drømmejobben" er noe innenfor informasjon og kulturbransjen. Men jeg søker på det meste. Det viktigste er faktisk hyggelige kolleger, godt arbeidsmiljø og arbeidsoppgaver. Å daglig klikke seg inn på Finn og lese stillingsannonser er ikke lengre like gøy som den første uken.

Ofte kan utlysningsteksten være tiltrekkende og spennende. Men så skroller du nedover til alle kriteriene. Da mister annonsen litt av sjarmen. Jeg tenker positivt og søker selv om jobben kanskje ikke er skreddersydd for meg. Så begynner arbeidet med søknadsteksten. Formulere dine positive og sterke sider. Finpusse på CVen og forhåpentligvis få sendt søknaden før fristen går ut. Deretter må du nådeløst vente dager, - kanskje ukesvis på svar evt. ingen respons, som igjen betyr avslag. Sånn er det. 

Jeg venter fortsatt på å komme gjennom nåløyet til en invitasjon til et jobbintervju. Og selv det er ingen garanti for at jobben er din. Har du "hull i CVen" så sloss de ikke om deg. Det er i hvert fall sikkert. 

Arbeidsmarkedet er tøft. Både for de friske og de litt mindre friske. Men vi fortjener alle å få delta.

Inntil videre gjelder det bare å stå på, søke videre til det en vakker dag er min tur til "å gå på jobb".

#blogg #hverdag #jobb

BURSDAGSTANKER

I morgen fyller jeg nok et år. Utrolig. Den siste uken har jeg vært stresset over bursdagen. Hva skal jeg finne på? Ja, for man må vel gjøre noe? Jeg er ikke typen til å arrangere stor fest, invitere venner til åpent hus med hjemmelaget middag og god drikke. Jeg er heller ikke så gira på resturant besøk. I det hele tatt. Jeg liker ikke å feire. Spesielt ikke meg selv. Det får i så fall noen andre ta seg av (dette er ikke et hint).

Jeg fyller 29 år. Ganske mange år synes jeg. Men jeg føler meg slett ikke voksen. Riktignok har jeg flyttet hjemmefra, tatt en utdannelse og betaler egne regninger. Men etablert, med kjernefamilie og fast jobb er foreløpig fjernt. Bursdager presser frem ønsker selvsagt. Mitt største ønske er egen leilighet (med rett vegger, veranda og badekar). Men for å være realistisk og redusere skuffelsen har jeg endret og utvidet ønskelisten. Nå står det: en DVD, en kortroman, deksel til mobilen, post-it lapper, klær og kaffe. 

Det beste med bursdager er faktisk gratis boller og kaffe på Narvesen takket være en app på smarttelefonen. Også hilsner på Facebook, da. Uansett. På bursdagen min skal jeg utfordre meg selv og spise middag på restarant og avslutte med en kinofilm. Og hvem vet. Kanskje jeg bestiller meg et glass rødvin under middagen, og kjøper et beger med popcorn til filmen?

#blogg #hverdag #mat #film #bursdag #foto

OG JUL MED DIN GLEDE...NOT

Jeg er ikke fan av julen. Det kan være koselig å gå i julegatene, høre på julemusikk og spise en pepperkake eller to. Men thats it. Julen er i ikke noe stor stas for oss som verken har stor leilighet (til baking, pynting og vasking) eller mann og små barn å hygge oss med. Å dra "hjem til jul" er heller ikke lenger det samme når familien er skilt. For oss som har et problematisk forhold til mat og sosialt samvær er julen svært utfordrende. I det hele tatt. Julen er som en stor kvise i trynet. Jeg bare venter på at den skal sprekke, tørke ut og forsvinne!

I år skal jeg feire julaften sammen med mamma og pappa for første gang på 10 år. 

God jul!

MERKET FOR LIVET

Nå har jeg revet av plasteret og fjernet stingene. Arret er foreløpig stort og tydelig, men vil minske med tiden. Jeg synes den nye looken er uvant, men et fint vitne om livets harde realiteter. Pannelugg og dekksminke som er foreslått av lege og venner er lagt på is. Uten sammenlikning for øvrig, er det kult å tenke på at vår store antihelt Saga Noren (Sofia Helin) selv har et arr midt i ansiktet. 

#kreft #arr

SVAR TIL KOMMENTAR FRA MANN ØKSESKAFT

Hei Økseskaft. Jeg synes din kommentar til innlegget "Jaget etter likes -kronikk i BT" er av almen interesse. Derfor vil jeg gjerne svare deg med et eget innlegg:

Her er innlegget ditt på nytt, og mine svar til deg i kursiv;

Wait, what??? :P Du kritiserer "likes"-kulturen, men samtidig sier du at du er en del av den selv?
 Ja jeg har rett til å  kritisere ting jeg er en del av, feks kan jeg  kritisere mitt eget politiske parti uten å måtte melde meg ut..."høyde under taket", som det heter. 

Bare fordi man er deprimert (og det kan være nok av legitime grunner til det!), er man ikke fritatt fra å benytte seg av de mulighetene man har til å gjøre noe med sin egen situasjon. 
Jeg skriver i avisene. Å skrive er å handle.

Du skriver at det er så vanskelig med alle valgene man må ta, men Facebook hadde du ingen vanskeligheter med å velge når alternativet var å la være? Psykologen din må ha gjort elendig jobb når h*n ikke har fortalt deg at du aldri kan finne din egen identitet gjennom noen andre enn deg selv - på dine egne premisser.
Min identitet går ikke bare gjennom meg selv, men også gjennom samhandling med andre. Enig i at det er viktig med egne premisser. men mine premisser omskapes i møte med andres premisser. Jeg kaller det sosial kompetanse-

 (Hvordan klarte du forresten å miste den i utgangspunktet?)
Er det min historie om overgrep du vil ha her, eller hva? Noen ting må du velge å tro på, dersom du skal kommunisere med meg.

Likevel bruker du energi på å kritisere samfunnsfenoméner som du (og alle andre) bare kunne ignorert, da kan du umulig være så syk som du påstår - eller behandlerne dine burde finne seg en annen jobb.
Jeg mener at du ikke har oversikt over mine sykdommer, og du kan ikke uttale deg om det. Jeg synes din helhetlige bedømmelse bl. a av min behandler,på syltynt grunnlag, og ditt valg av anonymitet, svekker sakligheten din.

Hilsen Johanne

"HVOR FRISK MÅ MAN VÆRE FOR Å FÅ JOBB?" - KRONIKK I DAGBLADET

I dag debuterer jeg på kronikkplass i Dagbladet. Utrolig stas!

Trykk her for å lese kronikken på nett!

TAKK SKAL DERE HA!

Takk for alle tilbakemeldinger på kronikken i gårsdagens BTSpesielt på Twitter og Facebook, har jeg fått mange nye venner og følgere det siste døgnet, - og ironisk nok aldri flere "likes" enn nettopp på kronikken "Jaget etter likes".

Det er fint å høre at folk kjenner seg igjen i teksten og setter pris på min skrivemåte. Det er krevende å dele så mye av seg selv, men tilbakemeldingene bekrefter at det er verdt det.

Om dere vil lese noe morsomt anbefaler jeg et oppsiktsvekkende mini-intervju med Agnes Ravatn i Natt&Dag

Liker!

Men nå: Nest siste episode av Broen!

JAGET ETTER "LIKES" - KRONIKK I BERGENS TIDENDE

I dag har jeg en kronikk på trykk i BT! Den handler bla om eksponeringskulturen, bli sett-generasjonen, kjendisjag, NAV og selvsagt litt om bloggen. Trykk her for å lese teksten på nett!


HERREGUD, DAGENE FLYR...NOT!

Noen ganger ønsker jeg å være som andre bloggere og begynne et blogginnlegg med følgende strofe: "Herregud, dagene flyr! Det er så travelt! Døgnet skulle hatt flere timer!"

Men jeg synes ikke det er for få timer, tvert imot faktisk. Jeg kan sitte og se timeviseren bevege seg i sneglefart fra ett minutt til det neste. Jeg venter på neste måltid, neste tv-program, neste tanke, neste ferske avis, neste (interessante) tweet etc. Jeg ønsker å glemme tid og sted, se på klokken og utbryte: "Oi! Er klokken så mye?" Som regel ser jeg på klokken og sukker: "Æsj. Er den ikke mer?"

Så mens super-bloggerne er på shopping, blogg-events, sponsor-møter, premierer og stresser med at tiden går så altfor fort, sitter jeg her og synes tiden går så altfor sakte. "Stopp verden, jeg vil av!" er langt unna mit vokabular. Det er ikke det som er problemet.

"Hjelp verden, jeg vil på!"

MANDAGS MORGEN

Klokken 07.30 velter jeg ut av sengen med et brak. I halvsøvne vakler jeg mot kjøkkenet for å redde meg selv med en kopp kaffe.

Men hva skjer?

Jeg åpner kaffeposen, måler opp filterkaffe og retter skjeen i retning presskannen. Så går det galt. Kaffen ender opp på gulvet. (Der passer det i grunnen godt sammen med inntørkede yoghurt-rester fra forrige uke).

Jeg blir stående å glane et par minutter. Prøver å skjønne hva som har skjedd.

Hva skal jeg gjøre nå?

  • Tørke opp? 
  • Feie opp? 
  • Kaste opp?
  • Gi opp? 
  • Gå tilbake til sengen?

EN INNRØMMELSE

I fjor kjøpte jeg en flaske vin til jul. Den skulle jeg kose meg med i hele romjulen. Et glass rødvin om kvelden er kjent som et bra middel til avslapping og god søvn. Innrømmelsen er at samme flaske fortsatt står på kjøkkenet, uåpnet.

Jeg har aldri hatt et forhold til alkohol. Det er blitt litt sårt for meg. Alkohol er jo en stor del av festlige begivenheter og sammenkomster. Alkohol er jo noe "alle" liker. Å si nei takk når noen tilbyr meg et glass blir ofte møtt med hakeslepp og et stort "what?"

Grunnen til at jeg ikke drikker er nok at jeg aldri har vendt meg til smaken. Og at jeg ikke liker "beruselsen".  Og at jeg ikke er den store partyløven, for å si det mildt. Dessuten er jeg generelt en "nei takk" type. Misforstå meg rett; jeg liker å kjenne på rusfølelen, men ikke gjennom alkohol.

Men i kveld har jeg bestemt meg for å sprette flasken. Selv om det verken er helg eller feiring på gang, skal jeg skåle.

#alkohol #innrømmelse

SKRAATAK85 FYLLER ÅR!

I dag fyller bloggen 1 år. Hurra! Siden 13.09.2012 har jeg publisert 203 innlegg. Og enda mer imponerende, dere har lagt igjen 1311 kommentarer. Takk skal dere ha!

Jeg startet min bloggkarriere på Ungkul 15.04.2011 og det var også der "gråbloggingen" begynte. Ungkul er for øvrig ikke slettet for den som vil dykke inn i "fortiden"...

Nå er det fredag og i kveld er det endelig sesongstart for "gullrekken" på NRK1. 

God helg kjære lesere!

ENDELIG HØST

Dagen starter som alltid med frokost, kaffe og avis. Ute er det grått og høst i luften. Men jeg synes det er helt ok. Jeg har lengtet etter kino-vær!

Det er deilig å være ferdig med solskinnets og den blå himmels forventing om krav og lykke...Nå som det er lavtrykk ute også - så trenger jeg ikke lenger å omstille meg for å gå ut. #win



FEILPLASSERT REKLAME

Å ha blogg på blogg.no er gratis. Til gjengjeld må dere kjære lesere og jeg daglig holde ut med reklame. Mange av reklameannonsene som dukker opp på bloggen min er useriøse, destruktive og kapitalistiske.

Bloggen min har ingen sponsorer. Den drives kun for deres skyld (også litt for min, da). Men tror du at alle disse reklamene gjør at jeg mottar et eneste prøveprodukt? Nei!

De siste par ukene har dere lest om hold-in truser, selvbruningskrem, interiør fra dr.Lykke, nettbutikken "bli vakker" etc. Ingenting som samsvarer med bloggens innhold. Når kommer reklameannonsene som passer min blogg bedre: bandasjer? kinobilletter? antidepressiva? solbriller? avisabonnement? kaffe? Og andre ting jeg trenger for å overleve.

Jeg håper at reklameleverandørene som står bak min blogg kan ta kontakt, slik at vi kan bli enige om et fornuftig samarbeid. For det er først når produktene det reklameres for legges adskillig nærmere min smak, det kan bli snakk om positiv omtale av produktene i mine blogginnlegg.



Til mine lesere: Jeg er takknemlig for at dere følger bloggen tross all den feilplasserte reklamen! 

TAKK FOR ALLE KOMMENTARENE TIL MITT INNLEGG OM NAV

Både på bloggen, påTwitter, og på Facebook og aller mest i kommentarfeltet i Dagbladet.

480 kommentarer har rent inn. Noen konstruktive, andre mindre konstruktive...Det som er sikkert er at innlegget engasjerer mange. Jeg har lest alle. Det er fint å bli lest og få tilbakemeldinger når man deler en så personlig historie. Det er klart det er tøft å lese de kommentatorene som utfordrer mest.

Jeg skriver fordi jeg ønsker det skal bli lettere for meg selv, og for alle andre å snakke om vanskelige ting (i offentligheten). De mest aggressive kommentarene bidrar ikke etter mitt syn til det offentlige ordskiftet.

Jeg kan naturligvis ikke legge ut hele min egen sak offentlig. Så jeg innser at mitt personlige eksempel har begrenset verdi som grunnlag for diskusjon. Gjennomgang av kommentarfeltet tyder på at de som er kritiske til min tekst, generelt synes å ha mindre kunnskap om, og erfaring med, psykiske lidelser. Jeg vil hevde at å dømme i enkeltsaker krever både full oversikt over gjeldende sak og generell kunnskap om psykiske lidelser.

Jeg innser at NAV-diskusjonen helst må føres på et generelt plan. Når så mange mennesker strever med deltakelse i arbeidslivet, ligger vel feilene både hos arbeidssøkende enkeltmenneskene og i arbeidslivet. Begge parter må gjøre så godt de kan og tilpasse seg den andre. Bedre samarbeid mellom partene oppnår vi blant annet gjennom en offentlig diskusjon. Så igjen; takk for deltakelsen.



SYK OG SAMTIDIG STERK (AVISINNLEGG)

I dag har jeg et innlegg på debattsidene i Bergens Tidende. Her kan du lese det på nett!



ET ROP FRA DEN ANDRE SIDEN

Faen ta angsten. Den står i veien og sperrer for alt det jeg ønsker og lengter etter. Selv om jeg stenger døren, så borer angsten seg gjennom og binder seg fast i meg. Jeg er fengslet og forlatt i en et stort svart hull. Jeg roper om hjelp hver dag, men hvem vil se inn i mitt mørke? Tårene mine presser seg frem og jeg griner meg til smertefull hodepine. Det verste er at jeg ikke klarer å forklare noe som helst. Jeg aner ikke hva jeg skal si til folk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg lenger. Jeg skjønner ikke meg selv engang.

Bildet er tatt på en kunstutstiling i Bergen 2012

Det eneste jeg kjenner er smerten i hele kroppen som banker og vil ut. Samtidig er alt så skummelt. Lyder fra byen, mennesker, samtaler, arbeid og familier. Jeg tør ikke å møte det. Jeg unngår å møte det. Jeg lengter etter å møte det. Heldigvis er det en ting jeg ikke er redd for og det er tastaturet mitt. Angsten fordriver gjennom fingrene mine og ut som svarte hylende bokstaver på det hvite papiret.

FORESTILLINGEN

Et avsnitt i serien: "Jeg, en gråblogger"

Jeg var sent ute til et viktig møte. Likevel ble jeg stående og hakke løk. Kroppen stresset. Blodsukkeret sank. Men jeg konsentrerte meg om løken. Da det var 11 minutter igjen til møtestart gikk det galt. Jeg så ned på fingeren min og blodet som blandet seg med løken. Tuppen av pekefingeren dinglet. Jeg tok fatt i tørkerullen og rullet papir rundt fingeren. Jeg løp ned trappene mot møtelokalet. På veien ringte jeg far og fortalte hva som hadde skjedd. Han ble stresset og bekymret, akkurat slik jeg hadde forutsett. Han ba meg være voksen å ta ansvar.

Jeg var allerede for sen til møtet og dro derfor en tur innom apoteket på kjøpesenteret. Jeg spurte vennlig om jeg ikke kunne få kjøpe et plaster. En blåkledd dame ville gjerne se på fingeren min. Dermed ble jeg nødt til å komme inn på bakrommet. Rommet var hvitt og full av medisinskap. Jeg kjente hvordan søvnen kom snikende og at løken rispet i halsen. Da den blåkledde spurte om jeg ville sitte på en krakk, forstod jeg at jeg befant meg i en unik situasjon. Den måtte utnyttes. Papiret ble fjernet og blodet rant nedover den hvite legefrakken hennes. Hun holdt rundt meg og jeg kjente en omsorg jeg hadde savnet i mange år. Telefonen min begynte å dure. Bekymringsmeldinger fra far og kollegaer fra møtet, begynte å tikke inn. All denne oppmerksomheten var som blod på tann. Jeg fikk lyst på mer.

Jeg fortalte med svak stemme at jeg var dårlig. Jeg ville ligge på gulvet. Jeg prøvde å besvime. Mens jeg lå på det hvite gulvet dekket med blodflekker, hørte jeg apotekeren kontakte Securitas og ekstra personell. Jeg var blitt viktig. Folk ville ta seg av meg. Når jeg myste med øynene, så jeg tre sortkledde menn som undersøkte meg med bekymrede blikk. De vurderte om jeg var en narkoman. Men jeg fortsatte å klynke på best mulig vis. De målte pulsen min. Den var lav. De trodde det verste. Men jeg visste at det skyldes lav blodsukker. Da de nevnte ambulanse lå jeg meg i fosterstilling. Inni meg ropte jeg et stort halleluja.

Så kom tre hvitkledde menn og bar meg ut i ambulansen. Vi kjørte med blålys mot legevakten. Ville de avsløre meg, tenkte jeg? Skuespillererfaringen fra jeg var liten kom til nytte. På legevakten fikk jeg pleiersker som tok seg av meg. De fant også den lave pulsen bekymringsfull. Dermed bar det videre i ambulanse til sykehuset. Underveis klarte jeg å skrive en melding til mine kollegaer om hva som pågikk. Nyheten spredte seg videre og telefonen min glødet som aldri før.

På sykehuset ble jeg dessverre avskrevet altfor fort. Servering av kaffe og vafler, medførte stigning i blodsukkeret. Jeg var nå frisk. Legene ristet på hodet og kalte meg for et merkelig tilfelle. De ga meg tilbud om overnatting, men så god var ikke kaffen. Jeg dro hjem og fortalte historien videre til venner og bekjente. De kalte meg tøff. De var bekymret for meg. Jeg tenkte; er det mulig å dra dette enda lengre?

Stor ståhei for ingenting. #LOL

INTERVJUET I BERGENS TIDENDE

Fra magasinet i dagens BT 



OPPDATERING OM NEDTRAPPINGEN

Fra å ha gått på maksdose er jeg nå nede i 5 mg med Cipralex om dagen. Nedtrappingen er med andre ord godt i gang, men jeg må si at det er verre enn jeg trodde. Først en enorm trøtthet, og så ganske store smerter i kroppen og mentalt nedsig. 

Legen min råder meg til å være sammen med andre, gå tur og gjøre hyggelige ting. Jeg gjør alt dette, men det er vanskelig når kroppen sjangler av trøtthet og jeg vet at stemningenjeg sender ut er lav. Jeg er fristet til å kaste inn håndkle og trappe opp igjen, men skjønner at det bare betyr å utsette problemene. For jeg vil jo ikke gå på antidepressiva resten av livet. Ikke at det er et nederlag, men jeg vil helst være fri.



Jeg håper nå at dette bare en fase, som jeg skal gjennom, og som jeg skal klare. Når jeg treffer venner sier jeg alltid: "Det er ikke deg, det er nedtrappingen.". (Vil jo ikke at vennene mine skal tro at det er de som har gjort meg så lei og sliten.)

På Internett står det for øvrig mye om bivirkninger av antidepressiva. Forum renner over av personlige erfaringer. Det som slår meg er at det er relativt lite om nedtrapping, noe som er like interessant!

Den som tror slalom i stor bakke er tøfft, bør prøve nedtrapping av Cipralex."Vi sees i bakken!" 

PSYKOLOGTIME

Jeg er alltid tidlig ute til psykologtimene mine. Det og godt og varmt på venterommet. På bordet ligger «Kvinner og Klær», «Båtliv», «Megafon», «Se og Hør», «Kom i form» og dagens aviser. Noe for enhver smak. Langs veggen står det 5 stoler og borte i en krok, vannmaskinen. På slaget kommer psykologen for å hente meg. Uansett hvor misfornøyd jeg er, står han alltid der i døråpningen med sitt tilregnelige smil. Helt umulig å tolke. Profesjonelt. Æsj.

Kontoret hans har dobbeltdør. Det vil jeg også ha i min leilighet. Da jeg begynte å komme hit satt vi i hver vår stol og så på hverandre mens vi pratet om meg. Vi prater fortsatt om meg, men nå har jeg flyttet over i en sofa. Jeg merker at psykologens ansikt forsvinner mer og mer for meg. Jeg har ikke sett ansiktet hans skikkelig siden våren 2011. Noen ganger skimter jeg han i sidesynet.

Så prater vi om meg. Eller jeg forteller mye rart. Kryptiske historier om familie, venner og folk fra gaten. Jeg sukker. Svært mye. Men det er helt greit. I 45 minutter får jeg lov til å styre showet. Jeg roper, kjefter, klager og ler og psykologen min tar imot alt sammen med den største selvfølgelighet. Vi er i begynnelsen av juni og jeg har for lengst fått frikortet mitt. Så nå hører psykologen på meg helt gratis. Det hender at jeg glemmer at han er psykologen min. For jeg spør han plutselig; hvordan går det med deg? Kjeder du deg?

Han kjeder seg ikke. 

Går du til #psykolog?

NEDTRAPPING PÅGÅR

Jeg snakker selvsagt ikke om bloggen, men om antidepressiva! Jeg er lei av å føle meg likegyldig og flat. Selv om nedtrapping betyr perioder med gråt og andre store følelsesutbrudd, er jeg klar for det. Å trappe ned på medisiner er et risikalbelt prosjekt. Det kan gi uforberedte humørsvingninger, så derfor er det viktig å trappe langsomt ned og la Cipralexen fades ut av kroppen. 

Jeg er også nødt til å skjære opp tabelettene i passelige doser, noe som krever litt arbeid og nøyaktiget. Men om morgenen når jeg skal ta medisinenen er jeg såpass sløv at muligheten for å regne feil er stor. Derfor har jeg anskaffet meg en dosettskål, så jeg i et ledig øyeblikk kan gjøre ferdig doseringen for en uke. Sykt praktisk! 

Jeg er forberedt på tubulens og harde tak. Alt for å slippe denne dopede tilstand!

MIN ANTIDEPRESSIVE MORGENSTUND

Et avsnitt i serien: "Jeg, en gråblogger"

Jeg står opp kl 08.00 etter et par timer med dårlig søvn, men det går greit. Har blitt godt vant med det. Jeg sjangler mot kjøkkenet for å lage meg frokost. Som forrett tar jeg min daglige dose Cipralex. Det smaker som vanlig ingenting, men jeg tror det hjelper. Eller la meg sin det sånn; jeg tror ikke dagen(e) mine hadde vært noe særlig mer all right uten.

Hovedretten er knekkebrød, fordi jeg tror det er sunnere enn brødskiver. Dessuten bråker det når du tygger og det liker jeg. Til dessert knasker jeg Paracet. Neida bare tuller! Jeg unngår alt som er reseptfritt.

Jeg kjøper selvsagt billigvarianten av Cipralex som heter Escitalopram Actavis.

Mens jeg setter på kaffen mister jeg vannflasken i gulvet. Ettersom gulvet mitt er skjevt, renner vannet nedover og bløtlegger hele stuen og jeg blir litt oppgitt. Men, igjen, dette er helt vanlig prosedyre.

Etter et par minutter (les: antidepressiva begynner å virke) skjerper jeg meg og tørker opp. Så blir jeg litt sliten. Tanken «skal jeg bare gå og legge meg igjen?» dukker opp, men jeg er selvsagt sterk og velger å face nok en grå dag! #YOLO

DEN GAMLE I MEG

Et avsnitt i serien "Jeg, en gråblogger"

Jeg har en gammel sjel fanget i en ung kropp. Jeg liker godt å stå tidlig opp, høre på radio, spise skiver med tørr ost og drikke lunken te. Gjerne i flere timer. Jeg liker å se ut av vinduet på fuglene som flyr i ring over Sparebanken Vest bygget. Jeg liker å sitte på det første setet på bussen hvor jeg kan se sjåføren og veien fremfor oss. Jeg liker å spasere i rolig tempo til butikken. Se etter dagens tilbud og planlegge hva jeg skal spise til middag. Jeg setter stor pris på de små tingene, som oppholdsvær, en kopp kaffe, et godt måltid og Dagsrevyen. Jeg liker stillheten og dager hvor ingenting skjer. Jeg gleder meg til en middagshvil som avløses av en kjeks og en kopp kaffe. Jeg ser frem til å legge meg i en varm seng, lenge før kveldsnytt. Jeg gleder meg til kroppen min blir like gammel som sjelen.

Teksten er publisert i tidsskriftet Kraftverk

NØDENS HERMETIKK

Et avsnitt i serien: "Jeg en gråblogger"

Jeg satt på venterommet hos psykologen min. Sulten pep i magen. Jeg bladde nervøst i Se og Hør, men det hjalp ikke stort på mitt helsikens humør. Det var 10 minutter igjen til timen min begynte. Blodsukkeret mitt var helt på bunn nå. Det kjentes som jeg snart ville falle av stolen eller at stolen snart ville knekke et bein. Jeg tok frem boksen med tunfisk som lå i sekken. Til min forskrekkelse var den av typen boks som krever en åpner. Jeg så den saftige tunfiskillustrasjonen og sulten skrek. Tunfisken var min eneste redning. Jeg tok med meg sakene mine inn på dass. Jeg låste døren og gikk ned på kne. Først prøvde jeg å slå tunfiskboksen mot toalettskålen, men det resulterte kun i et stort leven og en ripe i porselenet.

Jeg fant det skarpeste jeg hadde jeg hadde i sekken, en TrioVing nøkkel. Jeg hakket nøkkelen mot lokket igjen og igjen helt til jeg så antydningen til et hull. Litt tunfisklake piplet fram. Det var fem minutter igjen til psykologen ville stå i døren med sitt kostbare smil. Jeg skrudde nøkkelen så hardt jeg kunne ned gjennom hullet og vred om. Vred og vred. Nøkkelen knakk i to. Tanken for gjennom meg, at jeg ikke hadde anelse om hvilken av de fire dørene mine jeg nå stengte meg selv ute fra. Men tunfisken var viktigere. Jeg vred og vendte den halve TrioVing nøkkelen i åpningen som ble litt større. Jeg dunket boksen mot vasken. Noen bitte små tunfiskbiter rant ned i sluket. Jeg satte proppen i vasken slik at de neste bitene ble liggende. Så spiste jeg. Slubret i meg fiskebitene med fingrene. Jeg bare: Sushi? 

Det smakte litt såpe, men jeg brydde meg ikke. Sulten stilnet og humøret steg. Jeg prøvde å skylle bort restene, men lukten av tunfisk var umulig å fjerne. Tiden var kommet.  Jeg var nødt til å gå tilbake til venteværelset. Jeg kastet hermetikkboksen i søppelbøtten på dassen og dekket over med et par servietter. Så åpnet jeg døren forsiktig og gikk rolig tilbake til stolen min. De andre pasientene møtte meg med undrende blikk. Innerst inne følte jeg meg kriminell. Var det hærverk jeg hadde bedrevet? Toalettskålen hadde fått en ripe og vasken luktet, ja, tunfisk. Sulten var stilnet, høyst midlertidig...

EN MISERABEL JUL

Et avsnitt i serien; "Jeg, en gråblogger"

Julaften ble jeg sittende med min gamle tunghørte far med tegn til Alzheimer. Hos oss var det ingen masende, svettende, løpende og skrikende barn i matrosdress som sloss om pakkene under juletreet. Å nei.

Min far er blitt så gammel at han ikke har giddet å vaske tak og vegger. Ei heller er det spor av julepynt. Bortsett fra en rød duk innkjøpt på Rema 1000 lille julaften. Men den ser vi nesten ikke. Far er redd for å grise den til så derfor har vi en fæl plastduk over.

Ingen av oss er særlig glad i julemat, så vi mister flere timer med koking av saltkjøtt, skrelling av poteter og kunsten å lage riskrem. Likevel klarer vi og svi kjøttkakene og må kompensere med tørre innkjøpte kjeks for å bli mette. Ikke godt nok til publiseres på sosiale medier.

Jeg vil i det minste ha det bekvemt så dagens antrekk er joggedress og tøfler. Når middagen inntas viser klesantrekket seg å være høyt praktisk. Jeg søler brun saus på genseren og ertestuing fester seg på buksen og detter ned på gulvet. Far stønner dog litt over at han faktisk har støvsugd, men jeg vet at det bare er løgn.

Familien min er ikke opptatt av religion så julegudstjenesten glimrer med sitt fravær på 3. året. Dermed får jeg ikke muligheten til å hilse på fjerne bekjentskap, kleine møter med naboen hvor man ønsker hverandre en god jul og håpløse løfter om at det må bli flere sosiale treff i det nye året.

Den stusselige haugen med 3 pakker er pyntet med puter, men til ingen nytte. Etter 2 minutter er hele pakkesekvensen over og jeg er to par strømpebukser rikere. Begge i størrelse XL. Typisk tante. Jeg innser at jeg må i butikken for å bytte. Stress delux. Det som skulle være høydepunktet ble ikke annet enn en middelmådig tragedie. 

Gamle far er så sliten at han må sove middagslur. Igjen blir jeg sittende mutters alene foran tv-skjermen med en dårlig julefilm. Ensom må jeg slite meg gjennom de obligatoriske filmene og kose meg i hjel. Det er vanskelig å følge med på skjermen når man blir blendet av julelysene fra nabohusene. Når sølvguttene dukker opp på skjermen må jeg dempe lydnivået for ikke å vekke pappa. Uten å kunne høre sangen mister guttekoret all sjarm.

Ingen som kan lytte når jeg vil fortelle at jeg så vidt holdt ut årets studier. Og min krystallklare avgjørelse om å legge mastergraden et visst sted.  Og ikke minst, min utallige fortelling om at jeg fortsatt er singel og har ingen planer om å endre sivilstatus med det første. Det er trist. For det er virkelig en historie av en tristesse du ikke har hørt maken til.

Når det nærmer seg midnatt hører jeg naboene som kommer hjem fra juleselskap. De roper og ler hele veien fra oppgangen til de låser døren i 5. etasje.

Jeg gråter meg i søvn lenge før midnatt, men trøstes av tanken på at det er et helt år til neste gang.

God jul!

GULVET

Et avsnitt i serien: "Jeg, en gråblogger"

 

Jeg liker meg aller best når jeg ligger på gulvet. Det hender jeg sitter, men som oftest ligger jeg rett ut med ryggen mot gulvet. Der kan jeg ligge i flere timer. Ofte tenker jeg på hva jeg skal handle på butikken, hva jeg skal bestille på kafe, eller på alt jeg burde ha gjort. Men mest av alt så bare ligger jeg der. Stirrer opp på skråtaket og venter. Venter på at det skal bli kveld og jeg kan gå og legge meg. For så å våkne, stå opp og legge meg på gulvet igjen. Det aller beste tidspunktet å ligge på gulvet er om morgenen. Da kjennes gulvet helt nytt. Som om det aldri har vært berørt før. Jeg plasserer kroppen min hardt og brutalt ned på nøyaktig samme sted som sist og venter. Jeg burde vasket gulvet ettersom jeg bruker det mye. Men jeg kommer aldri så langt. Tankene griper meg og låser meg fast til gulvet. Kroppen hviler på den kalde flaten. Skulle ønske noen fant meg liggende på gulvet. At jeg hadde en mann som fant meg liggende på gulvet. At du fant meg liggende på gulvet. Om jeg ligger lenge nok vil taket tilslutt dekke overkroppen min som en dyne.


En gang i blant går jeg ut. Treffer venner eller folk som jeg kaller dem. De spør meg hva jeg har gjort siden sist. Jeg forteller dem om spennende romaner jeg har lest, om kokkekunst og alle de viktige telefonsamtalene jeg har hatt. Om familebesøk og hvor opptatt jeg har vært. Alt løgn så klart. Men en gang fortalte jeg sannheten. Vil du virkelig vite hva jeg har gjort, spurte jeg? Vedkommende nikket, men jeg så tvilen i øynene hennes. Ja, vel. Forrige uke lå jeg på gulvet, begynte jeg. Min såkalte venninne fikk straks en bekymret mine. Så forklarte jeg henne at jeg liker det. Det å ligge på gulvet er undervurdert. Det gir kroppen ro og hvile. Bakkekontakt. Er det ikke det vi alle søker? Gulvet tilfører kroppen min energi og krever ingenting tilbake. Venninnen min så ukomfortabel ut. Kanskje jeg burde sagt at jeg har fått ME eller noe? Bare sånn for sikkerhets skyld. Jeg vil jo ikke at hun skal tro jeg er blitt sprø. Men jeg dropper det. Dessuten når jeg spør henne hva hun har gjort på, er svaret like døvt som mitt. Hun har strikket. 

KRANGLING ER UNDERVURDERT

Et avsnitt i serien: "Jeg, en gråblogger"

I går fant jeg ut at det var altfor lenge siden jeg og pappa hadde kranglet. Derfor dro jeg ut dit med min sureste mine og håpet på det beste. Pappa konstanterte straks at jeg var sur, og krevde en begrunnelse. Jeg sa at jeg hadde noe på hjerte (da blir han alltid litt usikker og svak).

Jeg er lei av maset ditt. De korte og knappe SMSene dine. De bleike og tafatte søndagsmiddagene. Og før jeg fikk sagt mer var vi i gang...Pappa prøvde å gå i forsvar, mens jeg sendte mine skumleste blikk. Jeg kjente at blodet bruste og jeg gikk frem og tilbake på gulvet for å demonstrere hvor sint jeg var. Pappa liker ikke når jeg hever stemmen, men han sier det er bedre enn de gangene jeg er taus. 

Etterhvert krangler vi om alt mulig. Jeg påpeker at han kler seg gammeldags, at han burde jobbe mindre og spise mer hjertegod mat. Så er det hans tur til å kjefte på meg. Jeg får høre at jeg må tenke mindre, sove mer, jobbe mer, spise mer poteter og kle meg etter været. Jeg påpeker selvsagt at dette er dårlige poeng (jeg vil jo krangle mer). 

Men å krangle er slitsomt. Etter 20 minutter tar vi en pause. Jeg går inn på mitt gamle soverom. Pappa går ut på kjøkkenet. Han smeller med kjøkkenskapene. Jeg  svarer med å banke i veggen. Omsider sitter vi ved det tause middagsbordet helt til pappas utestemme: "Du må spise opp gulerøttene dine!".

Liker du å krangle?

Hvordan går det?

Et avsnitt i serien: "Jeg, en gråblogger"

Når folk spør hvordan det går og jeg svarer: «helt jævlig», så merker jeg at de ikke takler det. Mange er ikke interessert i det virkelige svaret eller har ikke tid og overskudd til mitt mas. Når folk ikke vil vite svaret så synes jeg de bør slutte å spørre. Det blir for dumt å si ting bare fordi «det er sånt man gjør».  Men sånn har det blitt. Noen ganger er det jo hyggelig, da. Spesielt når jeg har gode nyheter å fortelle. Som for eksempel en skadefri uke. Men som oftest har jeg noe kjipt å komme med.  Selv om jeg har øvd, klarer jeg fortsatt ikke å si den høflig og vanlige frasen «jo, takk, bare bra» som de nok forventer å høre. Men jeg har litt manerer så nå er standard svaret mitt: «Greit nok». 

Hvordan går det med deg?

Dialogkonferanse på Grand Hotell Terminus

I dag har jeg vært på herskapelige Grand Hotell Terminus i Bergen. Besøket skyldes Dialogkonferansen: "betraktninger og beretninger" i regi av Kunst, kultur og psykisk helse. Jeg var invitert til å holde foredrag om min erfaring som skriver i tidsskriftet Kraftverk. Litt skummelt, men mest gøy.

Spennende foredrag og kunstneriske innslag stod på programmet og ikke minst en solid og næringsrik lunch! Tror jeg forsynte meg 4 ganger. Det må nevnes at mens jeg spiste kom en fyr bort og spurte: Er det du som er Skraatak? Jeg ble så sjarmert at jeg inviterte vedkommende til å sitte sammen med meg. Ikke hver dag en møter blogglesere! Vi hadde en fin dialog om blogging og mat og psykisk slit og sånn.

Etter lunch var det min tur til å entre talerstolen. Jeg var stappmett og smånervøs, men det gikk overraskende bra! Jeg stod oppreist hele tiden, smilte og fikk en rose som takk for innsatsen. Nå skal jeg drikke kaffe og lade opp til nattens direktesending fra presidentvalget i USA. Go Obama!

Livet er ikke en rosa greie

I går hadde jeg en kronikk på trykk i Bergens Tidende. Den handler om psykisk slit og blogging. Her finner du den på nett!

Introvert

Et avsnitt i serien: "Jeg, en gråblogger."

Ekstroverte personer får energi av å være sammen med folk, mens introverte mennesker bruker energi sammen med folk, men får energi av å være alene. Det er stadig et økende krav om at vi skal være megasosiale og gode nettverksbyggere. Ekstroverte får ikke nok av venner, festinvitasjoner, "likes" og nettprofiler. Jeg er ikke med i den gjengen der. Riktignok har jeg venner, stor nettaktivitet og kan trekke på smilebåndet av en «like». Men det er bare utenpå. Inni meg har jeg en avhengighet til meg selv.  Internett er en type medium hvor selv introverte kan være sosiale. Jeg har faktisk hundrevis av følgere på Twitter og venner på Facebook. Det hender at jeg gjør slike ekstreme ekstroverte ting som å gå på cafe, men det er beinhardt.

Er du introvert?

Rastløs? Javisst!

Et avsnitt i serien: "Jeg, en gråblogger"

Rastløsheten min både lindrer og forverrer. Jeg flykter inn i effektiviteten i et forsøk på å glemme meg selv. Sist jeg satt rolig med en bok var trolig på barneskolen. Jeg leser fortsatt, men da flere bøker samtidig som jeg er pålogget et nettverk, har en brødblings i kjeften og prøver å lytte til nyhetene på radioen. Nettleseren min viser 32 faner oppe. (Jeg oppdaterer nettsidene hvert 10. sekund). Alle må leses, det har jeg bestemt. Radioen står på full guffe (P2 såklart). Smarttelefonen min laster ned et par podcaster som jeg MÅ få hørt på i løpet av dagen.

Avisen ligger åpen og lyser mot meg med store fete bokstaver «Disse matvarene må du spise nå» og «Så mye har det regnet denne sommeren». Foreløpig har jeg kun lest tegneseriene. Kaffen min holder på å bli kald, jeg må nesten drikken den snart! Jeg må for all del ikke glemme å vaske klær i dag, jeg har jo ingenting rent å gå med. Regninger må betales, telefonsamtaler venter, kjøleskapet må fylles opp med supermat og kvelden bør tilbringes på en hipp pub i lystig lag. Alt dette er så klart bare humbug, sånt jetsett liv har jeg gitt opp for lenge siden.

Jeg må bare løpe fortere. Jeg går utendørs. Piler opp fløiensvingene med blikket festet mot bakken. På toppen skrur jeg på 3G og sjekker epost og Twitter. Løper hjem igjen uten å ha viet ett sekund til utsikten. Føler jeg allerede at jeg henger etter. Tilbake i byen stikker jeg innom nærbutikken og kjøper tomatsuppe full av tilsetningsstoffer. Herregud jeg kommer til å forfalle.

ps. Jeg har oppsummert Litteratursymposiet i Odda for NRK. Les bokbloggen her!

Skråsikker

Et avsnitt i serien: "Jeg, en gråblogger" 

Skråtaket mitt blir stadig skråere. Nedbørsrekorden fra i fjor blir snart historie. Jeg vedder på at alt blir verre. At det blir mørkere og dypere. Jeg synes det er trangt og smalt, men det er ingenting å gjøre ved. Jeg sitter bom fast. Veien ut er stengt, lukket og nøkkelen kastet. Det er ingen hjelp å få. Alle er opptatt med å vinne. Egoismen sprer seg som et virus på Internett. Jeg hater konkurranser, og deres supportere. De skriker og blir aldri fornøyd. Dessuten er de så mange. Ved målstreken venter en porsjon svette, mer skriking og diplom og presset om å gjøre det enda bedre neste gang. Nye mål skal sette og rekorder skal slås.

Det blir ingen neste gang for meg. Jeg orker ikke. Jeg vil av denne karusellen! Jeg vet at konkurranser vil eksplodere i fremtiden. Ikke bare på idrettsbanen og TV, men overalt. Jeg tror startstreken snart begynner ved ytterdøren. Jeg kommer aldri til å forlate leiligheten. Jeg kommer garantert ikke til å lukke opp døren for noen. Jeg kommer til å lydisolere vinduer og vegger, alt for å slippe å konkurrere. Kanskje jeg blir nødt til å kjøpe persienner og male veggene sorte. Og jeg er helt sikker på at du som leser dette kommer til å kalle meg depressiv.

Mannen

Et avsnitt i serien: "Jeg, en gråblogger"

Det skjedde det som måtte skje. Ondskapen krøp frem i lyset og mørkla lokalet. Det var ikke rom for å se noe som helst. En kunne bare følge instinktet. Og det gjorde jeg fullt ut. Jeg ropte når jeg ville si noe. Jeg grep fast i mennesker som luktet interessant. Puttet dem i lommen og la dem under sengen. Men det var krevende. Mennesker har en tendens til å ta bena fatt. Sette det ene foran det andre og bevege seg framover. Ut av livet mitt. Men de var der en gang. Tilstede i mitt såkalte liv.

Jeg husker best den gangen alt gikk galt. Det var jul og jeg var naiv. I en mørk bakgård ga du meg et pledd. Da var det alt skjedd. Var jeg betatt? Din røde manke fikk mitt hjerte til å banke. På en brun bar drakk vi sjamponert juletre. Du fortalte om din mørke fremtid. Om nettene når du skrev poesi drømte jeg om et vi. Om en mørk skyggeside i ditt nærvær. Du så på meg selv om du var nesten blind. Feelbad på kino blir aldri det samme igjen. Dine morsomme kommentarer er dypt savnet. Vi møttes. Det var godt. Det var for sant til å være virkelig. For godt til å vare. Var det bare en drøm? Jeg vil aldri våkne. Jeg dyrker det mørke. Stenger meg inne i fantasien hvor du finnes. Du var mitt levende lik. Nå er du gravlagt inni kroppen min. Jeg oppsøker deg natt og dag. Hører du meg?

Takket være deg kan jeg aldri mer sitte i min egen sofa. Den bare står der og tar opp all gulvplass. Flere ganger har jeg vurdert å gi den til Fretex, men det blir med tanken. Da hadde du vunnet. Den grå sofaen reflekterer din saftige rygg. Den hvilte blant putene. Jeg så det på deg. Du likte deg. Og hvis jeg lå oppå deg var du i min makt. Jeg kunne gjøre hva jeg ville. Kunne si hva jeg ville. Du tok imot med et skjevt smil. Rygget lengre inn i sofaputene og ga meg den beste plassen. Ba meg om å bli, holdt meg fast og stoppet tiden. Hvorfor sa du ikke den gangen at du skulle forsvinne? At du en dag ville gå ned trappene. Ut av ytterdøren og etterlate deg en tomhet som ingen mennesker kan holde ut?

Studentlivet

Her kommer et avsnitt i serien "Jeg, en gråblogger".

 

Jeg sitter på lesesalen på Nygårdshaugen og ser på alle studentene som sitter og leser i tykke bøker. De ser så konsentrerte ut, med markeringspenn i hånden og kritiske blikk. Jeg gjemmer meg bak pc-skjermen i frykt for og bli avslørt. Av og til kikker jeg forsiktig opp og spionerer på sidemannen. En kjekk student med hipster skjorte, iPad og kaffekrus. Lurer på hva han leser, sikkert noe viktig. Jeg tror alle på lesesalen gjør noe viktig og spennende. Selv sitter jeg her klamret til tastaturet og skriver et blogginnlegg. Alt for å unngå pensum. Jeg liker å være student, problemet er at jeg ikke er noe særlig god til det. Hver gang jeg føler at jeg har lært noe, så skjønner jeg hvor mye jeg ikke vet. Det jeg er flink til er å kjøpe kaffe i kantinen, ta pauser og lese avisene i lesekroken. Og gå meg vill på Internett.


 Hvordan takler du studentlivet?

skraatak85

skraatak85

31, Bergen

Gråblogger Kontakt: joma85@hotmail.com

Follow on Bloglovin


Kategorier

Arkiv

hits