juni 2013

RESTAURANTBESØK OG NYE SKO

Det er alltid litt skummelt å bestille ting fra Internett. Er det rett størrelse? Er det rett fargen? Denne gangen var det full match! 



Nå som jeg er i praksis setter jeg enda større pris på helgene. Jeg har ikke så mange planer bortsett fra å gå med de nye skoene, høre på sommer i p2, lese aviser og rydde. 

Jeg har nok med å hvile etter oppstart av praksis. I tillegg var jeg på resturant forrige uke, noe jeg sjelden gjør. Jeg synes det er slitsomt, folksomt og altfor mange valg på menyene. Dessuten gir det så mange spørsmål. Treffer jeg noen jeg kjenner? Liker jeg maten? Kommer samtalen til å gli lett? Hvor lenge må jeg sitte der før jeg kan gå hjem?

Uansett. Jeg endte opp med å bestille klassikeren Tom Ka Gai. Det er en kyllingsuppe med nudler, kokosmelk og grønnsaker. Jeg spiste opp (nesten) alt og koste meg sånn passe.



GODT I GANG MED NY PRAKSIS

Bergen Assembly har kontor i 3 etage på Litteraturhuset og består av flere avdelinger. Bergens første triennale for samtidskunst åpner 31.august og har mange (hyggelige) folk i sving. Dagene består av møter, planlegging, e-post utvekslinger og kreative diskusjoner. Bergen Assemblys forskerliste er offentliggjort og kan leses i et intervju i Kunstforum.

I steden for å jobbe med presse og kommunikasjon har jeg blitt flyttet til administrasjonsavdelingen. Her organiserer jeg dokumenter, lærer meg Excel, sørger for felles lunch/middag, deltar i møter og gjør diverse innkjøp etc. Jeg har fått egen nøkkel med en kode (som jeg fortsatt holder på å memorere) og en splitter ny pc til disposisjon. 

På kontoret har vi en nespressomaskin som alle kan benyttes seg av. Jeg prøver hardt å ikke ta helt av, men må innrømme at det er vanskelig. Favoritten er Fortisso Lungo (grønn kapsel).

Sjefen(e) tar mange viktige og hemmelige telefonsamtaler og har et eget konor. Resten av oss jobber i åpent kontorlandskap. 

Det er krevende å være i arbeidslivet. Selv om jeg jobber mye på pc er det mange mennesker og beskjeder og forholde seg til. Det er lange dager med stillesittende arbeid og en utfordring å ikke kunne surfe på internett (unntatt i pausene, da). 

Jobber du i sommer?

MOTE ER FOR DE FÆRRESTE

Jeg har skrevet et debattinnlegg på bt.no i dag. Trykk her for å lese innlegget!

BABELS CHAMPANGE BRUNCH

                                                                                                     //Innlegget er sponset

Balkongen Bar på Hotel Norge lanserte nylig et delikat lørdagstilbud: Mellom kl 13.00 - 16.30 kan du nyte en bedre brunch, akkompagnert av musikk fra kjente DJs. I fjor blogget jeg om mitt døgnopphold og følte at det var på sin plass å teste ut det nye tilbudet.                                                   

Jeg tok på meg en ren bukse og spaserte inn dørene på Hotel Norge og opp trappene til den intime og kule baren. Jeg fant et ledig bord ved vinduet. En servitør kom raskt med et par aviser og en kopp te. Jeg lente meg tilbake og lyttet til musikken (som var litt for høy etter min smak).

Brunchen bestod av et lekkert fat med en god miks av: Spekeskine, hummus, yoghurt, muslie, solbærsyltetøy, vannmelon, brie, egg og bacon. To ulike typer brød ble servert som tilbehør. Biten med vannmelon gikk rett ned. Jeg fortsatte med et par skjeer av yoghurten med den mektige sirupen.

Brien lot jeg ligge, ikke fordi den så uappetittelig ut, men fordi jeg ikke har lært meg å spise den type fete oster. Brødet var ferskt og smakte hjemmebakt. Baconet var sprøtt og egget var godt stekt. Hummus (kikerter most med salt og pepper) var et hyggelig bekjentskap!



Det beste var uten tvil atmosfæren i lokalet. Rolig, avslappet og stilfullt. Utover ettermiddagen fylte lokalet seg opp med gjester i alle aldre. Tydeligvis et attraktivt tilbud! Jeg kan virkelig anbefale å bytte ut den masete lørdagshandelen mot en innbydende slow-brunch i baren på Hotel Norge. Om du har tenkt deg på fest eller byen kan du se på opplevelsen som et tidlig vorspiel. Men det går helt fint å ta turen alene!

Gildet koster 195 kroner. (Er du BT-abonnement slipper du unna med hundrelappen!) For mer informasjon og reservasjon av bord, besøk Babel.as. 

DEN FØLELSEN

I dag stod jeg tidlig opp og fikk hele studentbassenget for meg selv. Luksus! Å svømme er noe av det beste jeg vet. Noen synes det er kjedelig å svømme frem og tilbake, men jeg synes det er befriende å kun konsentrere meg om svømmetakene og kjenne hvordan alle problemer tilsynelatende forsvinner i bølgene. 



En svømmetur er den beste måten å starte dagen på. Alt vannet gjør at jeg våkner og ikke minst blir jeg ren og pen. Etter 1000 meter brystsvømming tørket jeg meg i badstuen og restituerte meg (viktig) ved å spise en banan. Tilbake i garderoben ble jeg stående å måpe foran speilet. Svømmeturen hadde gjort meg salig og nesten litt åndelig. Jeg kunne ikke la være å forevige øyeblikket. A new me?

#denfølelsen

LESERREKORD MED BISMAK

I går kom bloggen på topplisten!

Etter at blogg.no la ut mitt blogginnlegg på sin Facebookside steg leserstatistikken til værs. I tillegg rant kommentarene inn. Det var stor stas! De fleste likte innlegget, ærligheten min og synes historien og bildet var morsomt. Mens andre ikke så humoren, kalte meg oppmerksomhetssyk og mente jeg utnyttet helsetjenestene. (Vedkommende var selvsagt "anonym"). Jeg forsøkte å svare alle. 

Med nærmere 3000 lesere gir det også anledning til å tenke over hvor kraftig sosiale medier er, og at det er fort gjort å bli hatet av mange, og kanskje hengt ut.

Det er viktig å tenke nøye gjennom hva man velger å legge ut. Du vet aldri hvem som leser og hvordan det blir mottatt. Og som leser gjelder det å klare å legge igjen konstruktive tilbakemeldinger i kommentarfeltet. Uansett: Haters gonna hate. Men de kommer aldri til å vinne!

FORESTILLINGEN

Et avsnitt i serien: "Jeg, en gråblogger"

Jeg var sent ute til et viktig møte. Likevel ble jeg stående og hakke løk. Kroppen stresset. Blodsukkeret sank. Men jeg konsentrerte meg om løken. Da det var 11 minutter igjen til møtestart gikk det galt. Jeg så ned på fingeren min og blodet som blandet seg med løken. Tuppen av pekefingeren dinglet. Jeg tok fatt i tørkerullen og rullet papir rundt fingeren. Jeg løp ned trappene mot møtelokalet. På veien ringte jeg far og fortalte hva som hadde skjedd. Han ble stresset og bekymret, akkurat slik jeg hadde forutsett. Han ba meg være voksen å ta ansvar.

Jeg var allerede for sen til møtet og dro derfor en tur innom apoteket på kjøpesenteret. Jeg spurte vennlig om jeg ikke kunne få kjøpe et plaster. En blåkledd dame ville gjerne se på fingeren min. Dermed ble jeg nødt til å komme inn på bakrommet. Rommet var hvitt og full av medisinskap. Jeg kjente hvordan søvnen kom snikende og at løken rispet i halsen. Da den blåkledde spurte om jeg ville sitte på en krakk, forstod jeg at jeg befant meg i en unik situasjon. Den måtte utnyttes. Papiret ble fjernet og blodet rant nedover den hvite legefrakken hennes. Hun holdt rundt meg og jeg kjente en omsorg jeg hadde savnet i mange år. Telefonen min begynte å dure. Bekymringsmeldinger fra far og kollegaer fra møtet, begynte å tikke inn. All denne oppmerksomheten var som blod på tann. Jeg fikk lyst på mer.

Jeg fortalte med svak stemme at jeg var dårlig. Jeg ville ligge på gulvet. Jeg prøvde å besvime. Mens jeg lå på det hvite gulvet dekket med blodflekker, hørte jeg apotekeren kontakte Securitas og ekstra personell. Jeg var blitt viktig. Folk ville ta seg av meg. Når jeg myste med øynene, så jeg tre sortkledde menn som undersøkte meg med bekymrede blikk. De vurderte om jeg var en narkoman. Men jeg fortsatte å klynke på best mulig vis. De målte pulsen min. Den var lav. De trodde det verste. Men jeg visste at det skyldes lav blodsukker. Da de nevnte ambulanse lå jeg meg i fosterstilling. Inni meg ropte jeg et stort halleluja.

Så kom tre hvitkledde menn og bar meg ut i ambulansen. Vi kjørte med blålys mot legevakten. Ville de avsløre meg, tenkte jeg? Skuespillererfaringen fra jeg var liten kom til nytte. På legevakten fikk jeg pleiersker som tok seg av meg. De fant også den lave pulsen bekymringsfull. Dermed bar det videre i ambulanse til sykehuset. Underveis klarte jeg å skrive en melding til mine kollegaer om hva som pågikk. Nyheten spredte seg videre og telefonen min glødet som aldri før.

På sykehuset ble jeg dessverre avskrevet altfor fort. Servering av kaffe og vafler, medførte stigning i blodsukkeret. Jeg var nå frisk. Legene ristet på hodet og kalte meg for et merkelig tilfelle. De ga meg tilbud om overnatting, men så god var ikke kaffen. Jeg dro hjem og fortalte historien videre til venner og bekjente. De kalte meg tøff. De var bekymret for meg. Jeg tenkte; er det mulig å dra dette enda lengre?

Stor ståhei for ingenting. #LOL

LITT AV HVERT

Ikke for å skryte, men jeg har fått meg ny fastlege. Hun virker seriøs og bra. På vårt første møte ba hun om en blodprøve, for å bli litt bedre kjent med meg.

Jeg har også vært hos frisøren. Holdt på å kose meg ihjel.

Jeg har vært på DPS (distriktspsykiatrisk senter) sitt nybygg på Kronstad. Vannmaskinen på venterommet er ikke iverksatt, dørene er sykt tunge å åpne, korridorene endeløse og vinduene har gitter. Men ellers virker det ok!

Jeg har klart å løse min aller første sudoku! Brukte bare to uker.

Hva har du gjort på?

FERIEMODUS OG NY PRAKSISPLASS

Jeg nyter ferie, (stort sett) fint vær og tar det knusende rolig. Bare leser, ser tv-serier, spiser jordbær og går spaserturer i byen.



Men neste uke blir det alvor. Da begynner jeg nemlig i en ny praksis! Bergen Assembly er en triennale for samtidskunst. Den første utstillingen heter: "Monday begins on saturday" og åpner i slutten av august. Det blir et internasjonalt symposium bestående av kunstnersamtaler og paneldebatter. 

Arbeidsoppgavene mine vil være rettet mot informasjon, presse og sosiale medier. Ironisk nok har de kontorlokaler på Litteraturhuset, så da får jeg hilst på mine tidligere kolleger!

INTERVJUET I BERGENS TIDENDE

Fra magasinet i dagens BT 



OPPDATERING OM NEDTRAPPINGEN

Fra å ha gått på maksdose er jeg nå nede i 5 mg med Cipralex om dagen. Nedtrappingen er med andre ord godt i gang, men jeg må si at det er verre enn jeg trodde. Først en enorm trøtthet, og så ganske store smerter i kroppen og mentalt nedsig. 

Legen min råder meg til å være sammen med andre, gå tur og gjøre hyggelige ting. Jeg gjør alt dette, men det er vanskelig når kroppen sjangler av trøtthet og jeg vet at stemningenjeg sender ut er lav. Jeg er fristet til å kaste inn håndkle og trappe opp igjen, men skjønner at det bare betyr å utsette problemene. For jeg vil jo ikke gå på antidepressiva resten av livet. Ikke at det er et nederlag, men jeg vil helst være fri.



Jeg håper nå at dette bare en fase, som jeg skal gjennom, og som jeg skal klare. Når jeg treffer venner sier jeg alltid: "Det er ikke deg, det er nedtrappingen.". (Vil jo ikke at vennene mine skal tro at det er de som har gjort meg så lei og sliten.)

På Internett står det for øvrig mye om bivirkninger av antidepressiva. Forum renner over av personlige erfaringer. Det som slår meg er at det er relativt lite om nedtrapping, noe som er like interessant!

Den som tror slalom i stor bakke er tøfft, bør prøve nedtrapping av Cipralex."Vi sees i bakken!" 

PSYKOLOGTIME

Jeg er alltid tidlig ute til psykologtimene mine. Det og godt og varmt på venterommet. På bordet ligger «Kvinner og Klær», «Båtliv», «Megafon», «Se og Hør», «Kom i form» og dagens aviser. Noe for enhver smak. Langs veggen står det 5 stoler og borte i en krok, vannmaskinen. På slaget kommer psykologen for å hente meg. Uansett hvor misfornøyd jeg er, står han alltid der i døråpningen med sitt tilregnelige smil. Helt umulig å tolke. Profesjonelt. Æsj.

Kontoret hans har dobbeltdør. Det vil jeg også ha i min leilighet. Da jeg begynte å komme hit satt vi i hver vår stol og så på hverandre mens vi pratet om meg. Vi prater fortsatt om meg, men nå har jeg flyttet over i en sofa. Jeg merker at psykologens ansikt forsvinner mer og mer for meg. Jeg har ikke sett ansiktet hans skikkelig siden våren 2011. Noen ganger skimter jeg han i sidesynet.

Så prater vi om meg. Eller jeg forteller mye rart. Kryptiske historier om familie, venner og folk fra gaten. Jeg sukker. Svært mye. Men det er helt greit. I 45 minutter får jeg lov til å styre showet. Jeg roper, kjefter, klager og ler og psykologen min tar imot alt sammen med den største selvfølgelighet. Vi er i begynnelsen av juni og jeg har for lengst fått frikortet mitt. Så nå hører psykologen på meg helt gratis. Det hender at jeg glemmer at han er psykologen min. For jeg spør han plutselig; hvordan går det med deg? Kjeder du deg?

Han kjeder seg ikke. 

Går du til #psykolog?

NOT HERE/NOT EVER

I går var jeg på verdenspremiere i Bergens storstue, Grieghallen! Det er ikke ofte jeg går på danseforestillling, men det anerkjente dansekompaniet Carte Blanche vil jeg ikke gå glipp av. De er nyskapende, uttrykksfulle, ambisiøse og grensesprengene!

Foto: Yaniv Cohen/Carte Blanche

Koreografen Jijia har laget en veldig fysisk forestilling. Bevegelsene er heftige og kontante, men samtidig er det noen rolige scener som gir forestillingen en spennende kontrast. Det fineste er når danserne slår over i slow motion. De små og stålkontrollerte bevegelsene blir tydelige og fascinerer!

Tre store lerret fyller etterhvert scenen og viser videoer av danserne. Sammen med stilfull lyssetting og gråfargede kostymer blir det en kraftig og visuell forestilling. Den nyskrevne musikken av  jazz - og elektronikamusikeren Dickson Dee, er trykkende og passer godt til det røffe uttrykket. 

Forestillingen "Not here/Not ever" er skapt i samarbeid med den tibetanske-kinesiske koreografen Sang Jijia og Festspillene. Høsten 2013 drar forestillingen ut på turne. Sjekk når de besøker din by!

EN KNALLFIN BOK

Jeg har stått lenge på venteliste, men endelig er Vigdis Hjorths bok "Leve posthornet" i mine hender.

Jeg har allerede kommet halvveis og kan nesten ikke legge boken fra meg. Hjorth skriver presist og gjenkjennende om ensomhet. 

Hovedpersonen Ellinor, er en ensom og selvopptatt kvinne i 30-årene på randen av et sammenbrudd. At det nokså kjedelige temaet: EUs tredje postdirektiv, spiller en sentral rolle i boken kommer likevel i skyggen for hovedpersonens følelsesliv. Det er henne vi kommer under huden på. Det er hennes drømmer og frykt for tilværelsen vi pirres av. Som leser vil jeg gjerne trenge inn i boken og blandes med de bisarre og morsomme setningene. Forsvinne inn i det merkelige, men samtidig tiltrekkende universet.

Som dyslektiker må jeg gi trekk for at boken ikke er delt opp i kapitler. Ellers er den kort, lettlest og vittig!

skraatak85

skraatak85

30, Bergen

Gråblogger Kontakt: joma85@hotmail.com

Follow on Bloglovin


Kategorier

Arkiv

hits