september 2012

Kroppslig intelligens

Jeg gleder meg hele uken til å hente Morgenbladet i postkassen. Hver fredag kl 16.00, utslitt etter nok en krevende og regntung uke, henter jeg avisen og slår av mobilen. Ukens utgave hadde følgende hovedoverskrift: Kroppsarbeid gjør deg smartere. Reportasjen er klar i sin sak, kroppen liker ikke sittestillende arbeid.

 

Dette visste du kanskje, men nå kommer lyspunktet for oss dyslektikere (og alle andre ikke-så-skoleflinke-folk): Det finnes en kroppslig intelligens. Ved å bevege deg mye vil du får økt kroppskontroll, god timing og hjernen vil bli stimulert til å skjønne mer. I tillegg utløses kroppens eget dop, endorfiner (kan føre til avhengighet). Kjennetegn er at du blir rastløs ved for få pauser. Poenget er at psyke og kropp henger sammen.

 

Dessverre er det sånn i dag at mennesker som sitter foran datamaskinen og skriver imponerende ting er mest verdsatt. Men i fremtiden kan kanskje kroppslig intelligens få høyere status, står det i Morgenbladet. La oss håpe det.

 



Fem dager i uken sitter jeg taster, i desperate forsøk på å skrive noe intellektuelt og studierelevant. Men ender som oftest opp med å skrive tweets, oppdatere Facebook og besøke nettaviser og YouTube. Jeg tror tastingen gjør meg smartere, men sannheten er at jeg bare blir dummere. Eller?

 

Dette måtte jeg teste ut og dro derfor til svømmehallen for en treningsøkt for så og gå hjem og lese pensum. Og vet dere hva, jeg leste hele 4 kapitler og brukte gul markeringspenn opptil flere ganger! I morgen har jeg planer om å starte uken med rask gange i tøffe motbakker, men mer har jeg ikke planlagt. Jeg kan jo bli treningsavhengig!

Mitt favoritt magasin

Bladhyllene på Narvesen flommer over av magasiner om mote, sminke og kjendissladder. Gjesp.Men nå har jeg funnet Stella, og herfra er det kun hun som gjelder. Stella er fullt av gode kulturtips, nyheter, intervjuer med inspirerende kvinner (både kjente og ukjente), passelige doser sunnhet og humoristiske tekster.

Reportasjene handler blant annet om personlig utvikling, livsstil, reise, psykologi, økonomiråd og sosiale medier. En god miks! I tillegg har de givende saker om trening og kosthold og skjønnhet, men uten at det blir hysterisk. Jeg mener, for meg har det aldri vært en teaser til appetitt og helse å lese om folk som veier frokosten sin på gullvekt og løper 3 mil hver dag. Journalistene i Stella synes heldigvis å ha tenkt seg om to ganger før de skriver. De skriver balansert om mye forskjellig støttet av innbydende bilder.  Tilsammen blir Stella en estetisk nytelse.


I dag fikk jeg nytt nummer i posten, stappfullt av godsaker. Intervju med den tøffe Jenny Skavlan, reisereportasje om egotripping, boktips, bruksanvisning for sosiale medier, lekre mattips og mye annet snacks! Crossover-Stella: et dameblad med samfunns - og debattstoff må bare gi enda mer gass!



Bestill ditt abonnement her! 

Leser du Stella?

@skraatak

Jeg har selvsagt hevet meg på trenden å publisere hverdagsglimt på Instagram. Følg meg gjerne!



Bruker du Instagram?

Gjennomført gastroskopi undersøkelse!

Etter å ha fastet i nærmere 9 timer, lå jeg apatisk i sofaen og holdt på å glemme hele undersøkelsen. Jeg var på raden av å svime av, men heldigvis hadde jeg ordnet meg sjåfør og fikk personlig assistanse fra dør til dør.

Kjøreturen til Haukeland var lite å skryte av. Jeg var en tikkende bombe og klarte å klappe til min stakkars hjelper flere ganger. Jeg beklaget selvsagt og prøvde å forklare at oppførselen ikke var meg selv lik.

Mens jeg satt på venterommet fantaserte jeg om all maten jeg skulle kaste i meg når alt var overstått. Kaker, sjokolade, brus, hamburger og annen junkfood (som jeg ellers hater) var nå fristende!

Dere skal slippe å få detaljerte opplysninger om undersøkelsen, men et par bilder vil jeg gjerne dele.









Da undersøkelsen var over sa legen at alt så bra (normalt) ut. Dermed måtte jeg nok en gang dra hjem fra Haukeland uten noen svar på den mystiske gåten: hva feiler det meg? Legen tok heldivis mine plager alvorlig og videresendte meg til ultralydundersøkelse.

To be continued...

Siste måltid

I dag skal jeg nok en gang til undersøkelse på Haukeland sykehus. Det er tid for undersøkelsen jeg har grudd meg mest til, nemlig gastroskopi. I ettermiddag skal jeg møte opp på medisinsk avdeling, mest sannsynlig blek som et lik, og svelge en slange. Det er betryggende å vite at jeg vil få en god dose valium, men likevel, dette kommer til å bli ekstremsport for mitt vedkommende.

Jeg har fått streng beskjed fra sykehuset om å faste i forkant. Det betyr at jeg nå sitter med mitt siste måltid på 10 timer. Jeg har laget meg en solid porsjon havregrøt og håper den holder meg mett i flere timer. Resten av dagen har jeg kun lov til å drikke vann.

Blodsukkeret mitt kommer til å synke til et kritisk nivå i løpet av dagen og humøret kommer til å svinge i alle retninger. Med hensyn til mine medstudenter kommer jeg derfor til å skulke lesesalen i dag. Om du lurer på hvordan dagen min utvikler seg kan du følge meg på Twitter

Bak lukkede dører

I går var det åpen dag hos min nærmeste nabo i Bergen sentrum, Gulating Lagmannsrett. Jeg benyttet anledningen, til ikke å gå forbi som jeg pleier, men gå inn. Med en viss rettssak frisk i minne forventet jeg  lange køer, sikkerhetskontroll og inngående kroppsundersøkelse. Men neida,  her var det bare å gå rett inn!

Publikum kunne bevege seg fritt i korridorene, helt uten tilsyn av vakter. Jeg stoppet opp ved den første døren og hørte lyder av en stygg krangel. Tror det dreide deg om en langvarig familiekonflikt. Men teksten på døren gjorde meg trygg på at det ville løse seg tilslutt.



Men så fant jeg endelig en åpen dør. Rettsal 205 var åpen. Jeg satte meg i stolen der fagdommeren pleier å sitte. Etter 10 minutters grubling var jeg fortsatt usikker på hvem jeg skulle straffe ; Skulle jeg gi en kollektiv straff til alle Rosabloggerne eller skulle jeg begrense meg til personen som stjal lørdagsavisen min? Eller skulle jeg overprøve dommen av Pussy Riots? (Sakene er foreløpig satt på vent.)

Dessuten rakk jeg å tenke meg om. Jeg fant ut at dommer yrket ikke er noe for meg. Den lille stunden jeg satt der tynget meg. Minner dukket frem om alle dropsene jeg har stjålet i banken og alle de gangene jeg har skulket skolen. Slike ting kan vel fortsatt bli brukt mot meg?



Det var klinisk ryddig i rettsalen, trolig grunnet dyktig innleid rengjøringspersonalet. Ellers kan man jo tro at meddommerne har tvangslidelser etter manisk ryddet pult. Ikke en eneste kaffeflekk, papirfly eller rabling på trepulten var å se! Det kan jo også henge sammen med at hele bygget er speller nytt.



Etter hvert kom en overdommer bort til meg og lurte på om jeg var jusstudent."Nei, overhode ikke" sa jeg. "Jeg er bare interessert i rettferdighet".  

Mannen

Et avsnitt i serien: "Jeg, en gråblogger"

Det skjedde det som måtte skje. Ondskapen krøp frem i lyset og mørkla lokalet. Det var ikke rom for å se noe som helst. En kunne bare følge instinktet. Og det gjorde jeg fullt ut. Jeg ropte når jeg ville si noe. Jeg grep fast i mennesker som luktet interessant. Puttet dem i lommen og la dem under sengen. Men det var krevende. Mennesker har en tendens til å ta bena fatt. Sette det ene foran det andre og bevege seg framover. Ut av livet mitt. Men de var der en gang. Tilstede i mitt såkalte liv.

Jeg husker best den gangen alt gikk galt. Det var jul og jeg var naiv. I en mørk bakgård ga du meg et pledd. Da var det alt skjedd. Var jeg betatt? Din røde manke fikk mitt hjerte til å banke. På en brun bar drakk vi sjamponert juletre. Du fortalte om din mørke fremtid. Om nettene når du skrev poesi drømte jeg om et vi. Om en mørk skyggeside i ditt nærvær. Du så på meg selv om du var nesten blind. Feelbad på kino blir aldri det samme igjen. Dine morsomme kommentarer er dypt savnet. Vi møttes. Det var godt. Det var for sant til å være virkelig. For godt til å vare. Var det bare en drøm? Jeg vil aldri våkne. Jeg dyrker det mørke. Stenger meg inne i fantasien hvor du finnes. Du var mitt levende lik. Nå er du gravlagt inni kroppen min. Jeg oppsøker deg natt og dag. Hører du meg?

Takket være deg kan jeg aldri mer sitte i min egen sofa. Den bare står der og tar opp all gulvplass. Flere ganger har jeg vurdert å gi den til Fretex, men det blir med tanken. Da hadde du vunnet. Den grå sofaen reflekterer din saftige rygg. Den hvilte blant putene. Jeg så det på deg. Du likte deg. Og hvis jeg lå oppå deg var du i min makt. Jeg kunne gjøre hva jeg ville. Kunne si hva jeg ville. Du tok imot med et skjevt smil. Rygget lengre inn i sofaputene og ga meg den beste plassen. Ba meg om å bli, holdt meg fast og stoppet tiden. Hvorfor sa du ikke den gangen at du skulle forsvinne? At du en dag ville gå ned trappene. Ut av ytterdøren og etterlate deg en tomhet som ingen mennesker kan holde ut?

Beintetthetsmåling på Haukeland Sykehus

I dag var jeg på Haukeland Sykehus igjen. Denne gangen var det revmatologisk poliklinikk som hadde æren av å ha meg på besøk. Jeg var innkalt til en beintetthetsmåling, som er en røntgenundersøkelse for å sjekke om jeg har benskjørhet (osteoporose). Jeg følte meg litt malplassert der jeg satt på venterommet sammen med 3 eldre damer, men et sykehusbesøk er jo alltid spennende! Før jeg fikk slippe inn til legen måtte jeg fylle ut et spørreskjema om østrogen, overgangsalder og beinbrudd og så videre...

Legen var sporty og stilte opp som fotograf ettersom jeg lå fastspent på benken. Røntgenundersøkelsen var smertefri og jeg synes faktisk det var litt artig. Dessuten var jeg ganske trygg på at knoklene mine var fulle av kalk. Jeg mener, yoghurt er jo livretten min!



Overlegen kunne fortelle at beinmassen min var helt innenfor normalen. Men spenningen fortsetter neste uke. Da skal jeg tilbake for en gastroskopi undersøkelse. Følg med!

Høstens viktigste forestilling

Forestillingen "Drømmebyen" er rettet mot ungdom. Men ungdom har ikke bare rollen som publikum. Drømmebyen forteller gode historier, basert på eller inspirert av innsendte tekster fra byens ungdom. Og Bergens ungdom har ikke skuffet. De sterkeste scenene er gjenkjennelige, vittige, sårbare, tøffe og vonde, mye takket være gode tekster. Kontraster, ironi, teknomusikk, og nymotens ord,- i det hele tatt ungdommens eget språk og kultur - er på plass. 

Noen av scenene er svøpt i vakker drøm og magi, og vi kastes hodestups ut i realisme hos en sint ung mann som vil langt bort fra byen: "Bergen! Bergen! Bergen! Det burde ikke vært lov å bo her engang!" Forestillingen er bygget opp som en collage, en reise gjennom Bergen sett fra ungdommens sted. Vi får høre om fester, sex, fanasossen, de mest populære og slitsomme folkene, men også om den grå, vanlige og kjedelige ungdommen. Oss? 

Vel. DNS har riktig nok enda noe å gå på før dette blir helt fullstendig strålende. Jeg savner en edge, en spiss, en råskap i spillet som finnes i tekstene. Skuespillerne eier ikke alltid forestillingen. Det blir en del lek og forestillelse...Drømmebyen- kanskje en litt klein tittel?- hadde tjent på stødigere dialoger og mer slitte jeans.

Men det er kjempebra at DNS satser på ungdommen. Og hvorfor ikke med ungdommer også på scenen? For dette vil gå seg til og bli enda bedre etter hvert. Særlig hvis du...du ja, logger av en kveld og heller legger turen til teateret på Engen. Sier du fra at pengene skal gå til TEATERBILLETT, så får du kanskje litt ekstra fra de gamle der hjemme i stuen.

Do it. Gå og se en forestilling om deg selv og ditt, om gjengen og om alle de andre. Både forestillingen, øvrig publikum og du selv fortjener at du stiller. 

 

Drømmebyen spilles på Lille Scene frem til 20.oktober. 

Regi: Jon Tombre

Skuespillere: Sulekha Ali Omar, Frode Bjorøy, Haakon Mustafa A. Smestad og Siri Astrid Kristensen

Trykk her for å kjøpe billetter!

God søndag!

For meg betyr søndag restitusjon og oppladning til en ny uke. Derfor sitter jeg nå i ensom majestet med et av mine favorittmåltid og søndags BT. Uke 38 er fylt med mange avtaler, alt fra møte med Studentersamfunnet og hyggelige kafetreff, til undersøkelse på Haukeland Sykehus. Resten av dagen blir det sakte avislesing, god mat og et par episoder av Seinfeld. Fordi jeg fortjener det!

Hva gjør du om søndagene?

Kan ikke du heve deg over det dårlige selvbildet ditt?

Jeg har vært på kino og sett den norske filmen «Som du ser meg». Og jeg tok faktisk med meg en venn. Kino er en enkel måte å være sosial på. Du sitter i et stummende mørke og har faktisk ikke lov til å prate. Slike regler liker jeg. Filmen er stjernespekket med norske kvinnelige (!) skuespillere. Ane Dahl Torp spiller en classy bortskjemt wannebe-hipster, bare slik hun kan. I tillegg møter vi blant andre Anne Marit Jacobsen, Trine Wiggen og Laila Goody som brukes altfor sjelden i norske filmer.

«Som du ser meg» forteller brilliant hvor lett kommunikasjonssvikt oppstår mellom mennesker. En tue kan velte ett helt lass! Den viser ærlige og klamme situasjoner som du garantert vil kjenne deg igjen i. Kvinnene i filmen viser nøyaktig hvordan det er. Hvordan vi kvinner aldri klarer å si ting rett frem, men kaver rundt grøten for å opprettholde en slags fasade. I «Som du ser meg» blir vi konfrontert med alle våre hverdagskonflikter i et humoristisk lys. Det er ingen som vil hverandre vondt, men ender likevel opp med å såre hverandre. Gjenkjennende? Javisst!

Filmen er usminket, grå, mørk, smal og tragikomisk. Det jeg liker spesielt godt med filmen er dens latterliggjøring av kunstnere og overklassen...«Fin den jakken der, er den fra Berlin, eller?»

se12me

Har du sett filmen?

Studentlivet

Her kommer et avsnitt i serien "Jeg, en gråblogger".

 

Jeg sitter på lesesalen på Nygårdshaugen og ser på alle studentene som sitter og leser i tykke bøker. De ser så konsentrerte ut, med markeringspenn i hånden og kritiske blikk. Jeg gjemmer meg bak pc-skjermen i frykt for og bli avslørt. Av og til kikker jeg forsiktig opp og spionerer på sidemannen. En kjekk student med hipster skjorte, iPad og kaffekrus. Lurer på hva han leser, sikkert noe viktig. Jeg tror alle på lesesalen gjør noe viktig og spennende. Selv sitter jeg her klamret til tastaturet og skriver et blogginnlegg. Alt for å unngå pensum. Jeg liker å være student, problemet er at jeg ikke er noe særlig god til det. Hver gang jeg føler at jeg har lært noe, så skjønner jeg hvor mye jeg ikke vet. Det jeg er flink til er å kjøpe kaffe i kantinen, ta pauser og lese avisene i lesekroken. Og gå meg vill på Internett.


 Hvordan takler du studentlivet?

Fra Ungkul til Skraatak85

 

Jeg heter Johanne og bor under et skraatak på et lite loft i Bergen sentrum. Tidligere blogget jeg på http://ungkul.origo.no/ men fant ut at det var på tide å flytte på seg.

Her på skraatak85 vil det bli lite rosablogging, ettersom jeg er møkk lei selvskryt på sosiale medier. Og jeg er ikke alene. I Aftenposten Innsikt, september, står det at "underskryt" er det nye. Det vil si at en heller enn rosa skryt, forteller om personlige kriser og kleine situasjoner.

I bloggverdenen får de rosa og glatte bloggerne altfor mye oppmerksomhet. Jeg er verken rosa eller glatt. Jeg er grå, grønn, brun, litt blå, kantete, ujevn, til tider trist og stort sett jævla sliten. Derfor vil jeg ha en serie her på bloggen som handler om meg og mitt. Men jeg vil at du skal kjenne deg igjen, og få noen nye tanker. Serien heter "Jeg, en gråblogger". Det blir et personlig prosjekt, avslørende men også morsomt og spennende!

 

Første avsnitt kommer i morgen. Følg med!

 

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

skraatak85

skraatak85

28, Bergen

Gråblogger Kontakt: joma85@hotmail.com

Follow on Bloglovin


Kategorier

Arkiv

hits